dramatikkens hus

Arkiv

Mellom dramatiker og researcher

Tekst: Kai Johnsen

rss Bookmark and Share

De siste 15 årene har dramatikeren Jon Fosse stått for et av de største norske internasjonale gjennombruddene etter krigen. Norge er en stormakt når det kommer til ny dramatikk.


Arne Lygre står for tiden midt oppe i et stort internasjonalt gjennombrudd som dramatiker. Høsten 2011 hadde hans «Je disparais» («Jeg forsvinner») urpremiere, i den meget renommerte regissøren/teatersjefen Stéphane Braunschweigs regi, på et av Frankrikes aller viktigste teatre - La Colline – théâtre national. Forestillingen holdt, etter min mening, svært høyt nivå. Jeg tilføyer gjerne at den fikk meg til å se helt nye sider ved Lygres dramatiske forfatterskap. Få måneder senere hadde samme Braunschweig premiere på et nytt stykke av Lygre, «Tage unter»(«Dager under») ved Berliner Festspiele (produsert av Schauspielhaus Düsseldorf). Og egentlig har Lygre allerede hatt sitt internasjonale gjennombrudd for noen år siden. De siste 15 årene har dramatikeren Jon Fosse stått for et av de største norske internasjonale gjennombruddene etter krigen. Norge er en stormakt når det kommer til ny dramatikk.

De som hevder at dramatikeren er død – ser i høyeste grad ut til å ta feil. Hva består rollen og funksjonen dramatiker i – og i hvilken grad har den endret seg? På Ibsens tid var det vanlig med  ca. 1 ukes prøvetid (på f.eks. et stykke som «Kongsemnerne» – som det vel tok 5 timer å fremføre). Grunnen til dette var bla. at Christiania Theater (eller Det Norske Theatret i Bergen el.) måtte ha ca. én ny premiere i uken. Christiania hadde mot slutten av 1900-tallet ca 100 000 innbyggere. Christiania Theater hadde ca. 1000 seter. Det var ren økonomisk tenkning. Skuespillerne sto den gang gruppert ganske nært suffliboksen, for stadig å få hjelp til å huske tekst, mens de i ofte egenvalgte kostymer geberdet seg som best de kunne. Da måtte stykket være godt – for å si det litt enkelt! Teater uten dramatiker, i hvert fall innenfor denne europeisk-borgerlige teatertradisjonen, var utenkelig.

100 år senere har man, i Norge, som regel 8 ukers prøvetid. Skuespillerkunsten har utviklet seg radikalt, scenografi, regi, lysdesign osv. har kommet til som nye kunstarter. Det borger for at dramatikeren ikke lengre er like viktig. Det komplekse og simultane i teatret opererer med mange flere «tekster» enn de språklige. Samtidig beveget teatret seg gjennom det siste hundreåret før vår tid – i noen grad vekk fra det litterært og borgerlig funderte teatret. Visuelle, bevegelsesmessige og auditive «tekster» ble stadig viktigere. Samtidig kan man si at europeisk teater i veldig stor grad, fortsatt spiller teaterstykker skrevet av dramatikere. Hva er grunnen til det? Tja. Noe av grunnen er at teatret på en del måter allikevel ikke har endret seg mye de siste 150 årene. Publikum kommer i stor grad for å se skuespillere bryne seg på «gode tekster», og teatrenes (de i Norge statsstøttede) måte å produsere på er ikke ulik den 150 år gamle: Man må ha et stykke for at skuespillere og etter hvert regissør skal ha noe å skape utifra. Enda i dag er det slik på de aller fleste norske teatre at hele teaterorganisasjonen er i villrede hvis det ikke finnes et «manus». Samtidig er det også slik at en teaterforestilling må spilles et antall ganger for å kunne rettferdiggjøre grunninvesteringen (selv om stat/kommune nå yter omkring 80 % av de totale kostnadene). Teater er en kompleks «maskin» med en rekke spesialister – som skal kunne levere noe nogen lunde «sikkert». Her ligger det et stort paradoks. Og dramatikeren (død eller levende...) er fortsatt avgjørende viktig. På den ene siden er alt som før, på den andre siden er ingenting lenger det samme når man kommer til tekstprodusentens funksjon i samtidsteatret. Dramatikkens hus prøver å forholde seg til hele dette spekteret. I tillegg til de siste tiårenes teaterutvikling mot det «post-dramatiske», «flat struktur», «tilbakevendingen til teksten» – ser man en klar tendens til orientering inn mot problemstillinger som forholder seg konkret til biografiske, dokumentære og historiske hendelser. Bakgrunnen for dette er det vel vanskelig å gjøre seg opp definitive meninger om på nåværende tidspunkt. Men antydningsvis kan man kanskje tro at det henger sammen med globaliseringen (våre liv påvirkes helt konkret av noe som skjedde i Kina i forrige måned), fiksjonaliseringen (fjernsynet forteller bare «historier» enten det dreier seg om smått eller stort) og et nytt behov, i en verden hvor alt har blitt relativisert, for å skille sant fra usant. En meget stor del av de prosjektene/søknadene/henvendelsene Dramatikkens hus mottar – dreier seg mot dette virkelighetssegmentet.

På den ene siden skal og bør Dramatikkens hus engasjere seg i og bidra til utviklingen av dramatikere som jobber i ensomhet, tilbaketrukket fra teatrets eget kjas. Noen av de aller fremste i landet mottar pt. ulike former for skrivekontrakter, konsulentbistand og workshoputvikling på Dramatikkens hus. Blant andre Lygre. Det er vårt håp at mange av dem skal gå rett inn repertoaret på norske teatre. Samtidig jobber vi også med et relativt bredt spekter av nye navn.
Videre skal og bør vi engasjere oss i de dramatikerne som jobber i skjæringspunktet mellom den tradisjonelle dramatikerrollen og nye måter å tenke tekstproduksjon/frembringelse på. Og til slutt skal og bør vi engasjere og engasjere oss i andre former for tekstteater utviklet av kunstnere som står langt fra den tradisjonelle dramatikerrollen. En rekke av prosjektene Dramatikkens hus er involvert i på ulike måter rundt om i landet er, faktisk, knyttet opp mot «virkelighetsteatret». På Den Nationale Scene i Bergen jobbes det (Mikkel Bugge og Liv Heløe) bla. frem to ulike ungdomsteaterprosjekter med utgangspunkt i konkrete lokale forhold. I Haugesund er vi involvert i utviklingen av to separate prosjekter  (bla. Toril Solvang og Marius Leknes Snekkevåg) som tar utgangspunkt i historiske hendelser i byen. Vi bistår vårt nasjonale Riksteater i et stort prosjekt som har med 1814 å gjøre – et prosjekt som ønsker å tematisere demokrati gjennom konkret involvering av lokale befolkningsgrupper. Vi bidrar til et svært interessant prosjekt på Nationaltheatret hvor det verdensberømte tyske teaterkollektivet Rimini Protokol jobber med et prosjekt som bla. skal undersøke mulige berøringspunkter mellom Sofokles «Antigone»og norske maktpersoner av i dag.

En rekke prosjekter, som skal være innomhus på Dramatikkens hus til ulike former for workshoparbeid det neste halvåret, orienterer seg i en lignende retning. Viktige teaterkunstnere som Morten Traavik, De Utvalgte, Øyvind Jørgensen/Camilla Eeg Tverrbakk – jobber med prosjekter som tar sitt utgangspunkt i Toralv Maurstad; egne diskusjoner om valg i liv og kunst; egen livshistorie. Fra Trondheim kommer den pensjonerte skuespilleren Ragnhild Vannebo med sitt særpregete personlige prosjekt. Fra Nordland kommer Ada Einmo Jürgensen med et prosjekt i utviklingsfasen som tematiserer samiske språkkamper, definisjonsmakt, innbyrdes status med mer. Vårt store toårige samarbeidsprosjekt «Oslo – Jerusalem» nærmer seg ferdigstillelse. Våre russiske samarbeidspartnere kommer med fire russiske dramatikere i mai for å undersøke og teatralisere hverdagslivet i Oslo. Den verdensberømte skotske dramatikeren David Greig kommer tilbake i juni for en praktisk workshop i forbindelse med sitt «22/7-prosjekt» («The Man»)
Vårt samarbeid med AdOpera Utvikling forsetter med to interessante prosjekter: Eirik Fauske (libretto)/Jon Øyvind Ness og Øyvind Berg (libretto)/Susanne Øglænd/Rolf-Erik Nystrøm.

To unge kvinnelige konstellasjoner har vokst frem gjennom blant annet dramatikerne Sara Li Stensrud og Hanne Ramsdal. Begge ser på svært interessante måter på nye kvinneroller. Det ene er i en innledende fase, det andre (Stensrud) går mot premiere på Black Box Teater i løpet av vinteren – etter flere utviklingsperioder på Dramatikkens hus.

For å prøve å tematisere disse overgangene mellom ulike typer tekster og ulike typer tekstprodusenter, mellom virkelighet og fiksjon, tekst og lyd, arrangerer Dramatikkens hus tre profilerte symposier det neste halvåret. I samarbeid med bla Camilla Eeg Tverrbakk/Akademi for scenekunst vil utfordringen fremtidens teaterkunstnere møter bli fokusert gjennom «Challenges for the New Theatre Artist» i januar. I samarbeid med Siri Forberg arrangerer vi i mars «Monsters of reality» – som gjennom en serie internasjonale gjestespill, diskusjoner og presentasjoner vil bli den til nå mest omfattende problematisering i Norge av det virkelighetsnære teatret Europa i dag. Videre fortsetter vi utforskningen av grenseoppgangene mellom lyd og tekst gjennom et praktisk rettet symposium i samarbeid med komponist Henrik Hellstenius i juni. I løpet av de neste to årene vil vårt store «kanonprosjekt» gjennom iscenesatte lesninger undersøke norsk samtidsdramatikk mellom Ibsen og Fosse.

Samovarteatret, fra Kirkenes, er Norges nordligste teater. I februar kommer de på gjestespill med «Radio Barents 111» - et prosjekt som har pågått i flere år – og som teatraliserer historier og mennesker de har oppsøkt på nordkalotten (tekst/regi Franziska Aarflot). Den unge og lovende musikere/scenekunstneren Sarah Ramin Osmundsen presenterer i mai, i samarbeid med Dramatikkens hus, sin slam-poetiske, fortellerpregete, oppdagelsesferd i karibiske folkeeventyr og egen norske identitet.

Men først ut, av de større forestillingsprosjektene Dramatikkens hus presenterer, er «Jeg svarte på en drøm» i februar. Her møter vi, bla. i samarbeid med Siv Svendsen, den modige og begavete scenekunstneren Marte Wexelsen Goksøyr. Forestillingen undersøker nettopp grensene mellom fiksjon og virkelighet, bla. med utgangspunkt i Goksøyrs handikap (Downs syndrom) – og går rett inn diskusjonen om menneskeverd og livsbetingelser, illusjon og virkelighet.

     
aid=2038