dramatikkens hus

Arkiv

22/7 sett fra Nabostammen

Tekst: Mette Karlsvik, foto: Mette Karlsvik og Siv Svendsen

rss Bookmark and Share

Kravet om konsensus fører ikke noe godt med seg, mener NUPI-forsker Iver B. Neumann. Det samme sa FrPeren som David Greig kom i prat med en sen kveld på byen i Oslo. Da skjønte Greig at han ville skrive dramatikk om 22/7.


David Greig setter seg ved leirbålet når han skriver. «Ved leirbålet» sammen med «stammen sin».

- Hør her, sier han til den forestilte stammen;
- Skal vi ikke fortelle en historie? Har dere hørt den historien, den om sånn og sånn? sier Greig, alt ettersom hvilket dramatisk verk han sitter og skriver på akkurat da. I skrivestua si hjemme i Skottland, såklart. Men han tenker seg til at han forteller historien til stammen sin, mens han ser dem inn i øynene, passer på at fortellinga blir fanget opp. Slik har David Greig jobbet i mange år. I to faser. Den første går ut på å samle impresjoner. De skriver han ned på små kort fra en blokk han får kjøpt hos papirforhandleren hjemme. Etter X antall uker i dette samle - og drømmestadiet, setter han seg framfor datamaskina. Han trekker et kort, en impresjon fra blokka, og skriver til det blir tomt. Da trekker han et nytt kort, og skriver seg tom igjen. Når fortellingen er i gang for alvor, lar han kortene ligge, og linjene rulle og gå. Rytme og flyt er viktig. Tonen skal være nær, som fra leirbålet. Oppsettet kan likne et langdikt. Her er høyremargen ujevnt, som i poesi. Der er det plutselig et stykke kortprosa. Men hvor er karakterene? Hvem sier hva?
- Jeg opererer ikke med karakterer, ser du? sier Greig, og setter manuset enda nærmere. Riktig nok: Det er linjer, som kan være replikker. De kan også bare være setninger av lyrisk tekst. Men hver setning har selvsagt noe med de andre å gjøre, noen snakker sammen. Noen snakker kanskje med seg selv, eller med en annen. Med fem andre. Greigs dramatikk likner et kollektivt utsagn. Og sannsynligvis skal han nå skrive et stykke om terrorsiktede Anders Behring Breivik. Helt sikker på dette har han aldri vært. Men nå har han funnet plassen for historien i seg selv:

Prosessen
David Greig er født i Edinburgh i 1969, men vokste opp i Nigeria. Familien er av øvre middelklasse, og den typen fellesskap hvor man helst var enige om ting. Konsensus og en form for styrt fred og fordragelighet farget oppveksten til Greig. Som gikk til dramaet. Han studerte dramatikk på universitetet i Bristol, og har siden fått oppdrag som dramatiker ved The Royal Court Theatre, The Royal National Theatre og Royal Shakespeare Company. I november hadde han et artist recidency ved Dramatikkens hus. Utgangspunktet var en interesse for 22/7. Det begynte som alle andre drama Greig har skrevet:
Med bevisstløshet. Uten at Greig hadde satt ord på det for seg selv, bygde det seg opp mange følelser og tanker rundt hendelsen: En kjærlighet for Norge, respekt for måten myndigheter og folk taklet hendelsen, og ekstrem avsky for siktedes handling. På et tidspunkt så han en historie i det hele. Han skjønte at det kanskje var stoff for dramatikk, og snakket med regissør Ramin Gray. De skjønte at de måtte dra til Norge sammen, og gjorde det. Her snakket de med folk om 22/7; med taxisjåføren, ansatte ved Dramatikkens hus, med en prest, psykolog, journalister, politikere.
- Dette er ikke research som i den journalistiske forståelsen av ordet. Jeg snakker bare med folk, får en følelse av plassen, sirkler inn en historie.

- Hva gjør denne historien spesiell i forhold til annet stoff du har jobbet med?

- Det er sensitivt materiale. Derfor er jeg fortsatt i et veldig åpent modus. Men nå har jeg også funnet min egen plass i materialet. Da pleier det å bli dramatikk av det, sier Greig, som var intervjuet av NRK om prosjektet sitt forleden, og fikk spørsmål om den etiske siden ved å dramatisere hendelsen; om det ikke er for tidlig med teater om den. Greig mener på ingen måte at det er for tidlig. Tvert om: massemedier og mer og mindre tabloid journalistikk har fått bable i vei fra første minutt. Få kunstnerne på scenen, mener Greig. Men om de skal snakke eller synge, det vet han ikke ennå.
- Det aller første jeg har skrevet på dette prosjektet, er Shut up, sier Greig. Han skrev det etter en prat med en norsk politiker forleden.
- Han beskrev Norge som et land av konsensus, hvor det er vanskelig å ha meninger som bryter med majoriteten. Han satte dette i sammenheng med 22/7. Og da var det at jeg fant min egen plass i stoffet, noe som gir drivstoff til meg selv til forfatter.

- Og det må du ha?

- Det tror jeg at alle forfattere må ha, sier Greig.

Jo mere vi er sammen
NUPI-forsker Iver B. Neumann kaller «Jo mere vi er sammen» en typisk norsk sang. Men er det typisk norsk å ha et slikt deterministisk forhold til dette med fellesskap: at det er noe vi er født til, noe som kommer naturlig for oss? Greig mener selv at han har en dragning mot konsensus. Men han er ikke så sikker på om det er biologisk, eller resultat av miljøpåvirkning:
- I min familie sa man: «Vi er enige, ikke sant? Ja, VI ER ENIGE». Jeg elsker fellesskap. Det er et næringsstoff. Jeg føler meg trygg i fellesskapet. Det er blant grunnene til at jeg ble så affektert av hendelsene i Norge i juli. Men jeg er også klar over at det er en annen side av dette: Jeg tror at det kan være undertrykkende. Den som blir stengt ute av fellesskapet kan bli veldig ensom, sier Greig, født og bosatt i landet hvor sangen «Jo mere vi er sammen» kommer fra. På mange måter. For ham handler 22/7 om dette:
- Dette er en fortelling om Norge mer enn om terrorsiktede. Det handler om et sterkt OSS som blir angrepet fra en av sine egne. Det er historien om hvordan VI blir bra igjen. Men også hvordan man skal forstå angrepet.

- Hvordan forstår du det?

- Jeg tror at jo sterkere et fellesskap er, jo større er ensomheten for den som faller utenfor. Og kanskje er det flere som føler seg utenfor, fordi kjernen av fellesskapet virker så sterkt, sier Greig
- Det likner eldgamle familiedrama, hvor sønnen angriper sin egen familie. Denne unge mannen visste hvordan han skulle såre samfunnet, og angrep selve følelsene deres. Terroristgrupper angriper infrastruktur og flyplasser, militære mål. Dette handler om noe mye nærmere, sier Greig, som likevel tror på at mennesket er grunnleggende fredelig.
- Siktede måtte ta mange stoffer for den monumentale påkjenningen, sier han, og underbygger en tese fra den belgiske sosialantropologen Guy de Varnier: Det man sjelden aksepterer i den samfunnsvitenskapelige diskursen, er misantropologiens hovedtese om at menneskene rett og slett ikke liker hverandre. Samfunnet går inn for å skape vennskap, men ingen forskning tør ta ordentlig tak i misantropologien for å se etter om dette er noe som strider mot menneskets behov. Jaget etter behag kan, paradoksalt nok, vise seg å være kjernen ved ubehaget i kulturen. (Til Le Monde, 1997).

Kor og kaos
«La oss fortelle en historie. En historie om det aller mørkeste, den dypeste av all frykt. Det skjedde i nabostammen, i Norge, på andre siden av Nordishavet, at en av stammen angrep sine egne. Det var barna han tok».

Omtrent sånn forteller David Greig historien om 22/7 til seg selv når han sitter i arbeidsrommet sitt, forsøker å finne tonen i språket, linjene i historien. Det er som han alltid gjør det. Forestiller seg leirbålet, forteller historier til stammen sin. Men denne gangen kan det være at dramaet i seg selv får et leirbål, en stamme, en nabostamme. Fortellingen om 22/7 kan få leirbålet som en del av scenografien. Stammen som karakterer. Fra å være en metode for å skrive, har Greig kanskje funnet sin ultimate «tale of the tribe». Språket kan også bli «tribal». Enkelt, intuitivt, og ulikt hvordan han har jobbet før:
- Flere av mine drama har et kunstferdig språk. Jeg stylter det opp med vilje, gjør det frivillig urealistisk. Det skal være teatralsk. Det er jo teater. Jeg etterstreber en gjennomsiktighet i stykkene mine. Ved å bruke et kunstspråk viser jeg i større grad at det er kunst, sier Greig. For et mulig 22/7-stykke tror han at det kan bli annerledes. Men fortsatt gjennomsiktig på illusjonens vegne. Han er fortsatt usikker på det aller meste ved prosjektet, og kan ikke si så mye konkret om det. Men han forteller om måter han har jobbet på før, som kan bli aktuelle:
- Jeg har latt skuespillere snakke direkte til publikum fra begynnelsen av. «Nå skal dere få høre en historie», står det i manus: «En historie om en mann som - et eller annet», sier de. Og så kan «En mann» komme på scenen. Alt er historielinjer, sier Greig. En annen mulig form for dette prosjektet kan bli korsang.
- Jeg tror det kan bli veldig fint, sier han.
- Men også et utgangspunkt for å problematisere skjebnen til
hovedpersonen: Den terrorsiktede forlater koret. Det blir et ledig sete i koret. Hva gjør de med det? Vil de noen sinne slippe den siktede tilbake til koret? Og hvordan jobber koret sammen for å behandle sorgen over alle tapte? spør Greig. Etter oppløsning av gamle Jugoslavia, fant forskere at følelsen av lykke øker når folk gifter seg på tvers av gruppene. På noen måter er dette hva David Greig gjør når han besøker Norge og jobber med dette prosjektet. Han kommer tilbake igjen for en ny periode med research i januar

     
aid=1926