dramatikkens hus

Arkiv

Bryt ordhegemoniet!

Tekst og foto: Chris Erichsen

rss Bookmark and Share

Konklusjonen etter heldagsseminaret "Etter henvendelsen" var entydig.


- Jeg er ikke fornøyd med at jeg bruker så mye tid på å fikle med ord.

Rasmus Jørgensen føler seg, som så mange av oss, fanget av ordene. De er der alltid og overalt. Ja, ikke en gang når vi ser en danseforestilling får vi slippe. «I begynnelsen var ordet», siterte utenriksminister Jonas Gahr Støre med stolthet da han svarte på kritikken mot ordflommen i regjeringens nordområdesatsing. Men trenger vi ord før vi kan handle?

Det var dramaturg Julie Rongved Amundsen som spurte. Rasmus Jørgensen, performancekunstner, komponist m.m., hadde nettopp gitt et fagtungt publikum på Dramatikkens hus et timinutters utdrag av en tekst i prosess. Alle som har holdt på med noe liknende vet hva det kan koste. Ikke minst når mannen som skriver teksten er den samme som lager musikken, koreograferer, regisserer og framfører.

«Etter henvendelsen» var tittelen på seminaret, som ble avholdt en mørk lørdag i november. Logisk nok, for det var med en rad «Henvendelser» at Dramatikkens hus lanserte seg selv i offentligheten for to år siden. Seminaret ble til som et resultat av noen sammenfallende behov hos ovennevnte og Norsk Kulturråd, her representert ved dets avtroppende underutvalg for scenetekst, Tale Næss og Kim Atle Hansen. Både huset og Rådet hadde behov for å lufte tanker rundt egen virksomhet og funksjon i forhold til det feltet de skal betjene i et direkte møte med dramatikere, scenekunstnere og deres arbeid.

Hva mener vi?
Hva mener vi når vi snakker om scenetekst og scenekunst? var et av spørsmålene som ble stilt gjentatte ganger i løpet av dagen. Et deilig spørsmål som kan tas fram igjen og igjen på et hvilket som helst tidspunkt. Men det skal likevel mot og fallhøyde til for å stille det og er sånn sett tegn på selvsikkerhet, i motsetning til en eventuell manisk opptatthet av å slå fast og vedta virkeligheten.

- Scenetekst er ikke hva det var, konstaterte Tale Næss. – En gang var dramatikeren helst en middelaldrende mann som satt i en sjøbod på Vestlandet og skrev tekster som han sendte til Det Norske Teatret. Sånn er det ikke lenger, sa Næss, som sammen med Kai Johnsen, kunstnerisk leder for utviklingsavdelingen ved Dramatikkens hus, utgjorde dagens vertskap.

Så ble tre dramatikere, Rasmus Jørgensen, Arne Lygre og Karen Røise Kielland, hvis eneste fellestrekk er at tekstene deres er ment å framføres på en scene, utfordret til å snakke om sine ufullførte verk.

- Søknadsskriving preger prosessen og søknadsskriving er ord, konstaterte Jørgensen. – Men teksten som framføres er ingenting i seg selv. Den bruker jeg bare for å lede oppmerksomheten over mot noe som allerede er der. Derfor er jeg ikke fornøyd med at jeg bruker så mye tid på å fikle med ord. Jo mer jeg gjør det, jo mer lineært og mindre fragmentert blir språket mitt, og jo mer dominerer teksten uttrykket. Det er en del av en prosess, men ikke noe mål at det skal være sånn.

Jørgensens åpenhjertige bekymring så ut til å gå rett til kjernen av det som opptar mange akkurat nå: Følelsen av et misforhold mellom den orddominerte byråkratiske «malen» som får dominere tekstutviklingssøknader, og den virkeligheten som omgir oss. Dagen før jeg skrev ferdig denne artikkelen så jeg Heddapris-vinnerne Verk produksjoners nye forestilling «Build me a mountain!». Den er blitt til etter et komplett kaotisk veien-blir-til-mens-vi-går prinsipp. Jeg tipper at en tekstutviklingssøknad for den forestillingen ikke en gang var mulig for et år siden. Verk sine produksjoner er en slags gesamtkunstverk hvor det visuelle, fysiske og lydmessige utgjør en avgjørende del av den totale «teksten».

Dramatiker uten plan
– Jeg skjønner ikke denne debatten helt. Jeg ser ingen motsetning mellom tekst og ikke-tekst. Kommentaren kom fra Cecilia Ölveczky, mangeårig dramaturg ved Det Norske Teatret, etter visningen av et utdrag fra «Åpning» av Arne Lygre.

Et par, spilt av Mattis Herman Nyquist og Ellen Dorrit Pedersen, står foran en videoprojeksjon på scenegulvet av deres mulige kommende liv. Det rommer alt, fra sjekkeøyblikket til hjemlig vold, det hele i en slags familieterapeutisk setting hvor problemløsning er målet. «Vi har hverandre i noen år», sier mannen på et tidlig tidspunkt. Her varsles altså oppbyggingen av et univers som er alt annet enn bunnsolid men med mange mulige retninger.

Ölveczky var begeistret. – Jeg elsker gode tekster, og Arne Lygre slutter aldri å overraske meg! utbrøt hun. Noe som ble enda mer forståelig for oss da Lygre avslørte at han aldri har en plan for hvor han skal når han begynner å skrive. - Jeg jobber alltid ut fra en idé, en situasjon som utgangspunkt, og så ser jeg etter hvert om jeg kommer noen vei, sa han.

Han var den eneste av de tre dramatikerne som åpent ga uttrykk for et ubehag ved situasjonen, der han satt i en stol på en scene, foran et publikum, og skulle snakke om et stykke som ikke var noe stykke ennå. Men at det er et teaterstykke det skal bli, hvis det noen gang blir ferdig, det er han sikker på. - Jeg vet ikke hvorfor, men jeg merker med en gang hva det er, hvilken sjanger det befinner seg i. Jeg ser det sceniske rommet for meg, sa Lygre som opprinnelig ville bli skuespiller.

- Nå har jeg distansert meg litt fra teatret i min skriving. Jeg er først og fremst forfatter, uansett om jeg skriver drama eller prosa. Drama er for meg i utgangspunktet en litterær sjanger. Men i det endelige verket blir teksten likestilt med de andre sceniske uttrykkene. Jeg har vært bevisst formen fra første stund. Jeg har alltid jobbet med to parallelle situasjoner: En her og nå og en overstemme. Jeg jobber nå med å smelte dem sammen, det er hensikten med den nye teksten.

En hensikt som ikke ble fulgt opp av regissør Torkil Sandsund i det aktuelle utdraget. Lygre syntes likevel det var en sterk opplevelse å se det framført. - Det jeg føler har jeg vanskelig for å sette tanker på, og vice versa. I dette skismaet møter vi hverandre. Jeg vil ha flere av disse lagene opp på scenen samtidig. Men regigrepet i dette utdraget skiller mellom de ulike nivåene. Jeg vil som sagt smelte dem sammen til ett. At alt skal sies i samme rom.

- Hvilke forbilder har du? spurte Ölveczky.
- Det er et vanskelig spørsmål. Når jeg liker noe legger jeg automatisk inn en avstand til det, så det stopper ved følelsen av at her er det noe. Men mer generelt har jeg funnet inspirasjon i bl.a. bruken av det greske koret, i Brechts verfremdungseffekt, i de beckettske lukkete rommene og i Tenessee Williams´ kunstige språk.

Å gå med Kølle
Catharina Kølle var Norges første kvinnelige fotturist. I 1841 gikk hun til fots gjennom Europa til Italia. Karen Røise Kielland har gått i hennes fotspor og jobber med en oppsetning med utgangspunkt i Kølles og sine egne dagbøker. Tittel: «Å gå med Kølle». Dette er dokumentarisme, og hva var da mer naturlig enn at norsk friteaters fremste dokumentarist og høyttenker, Pia Maria Roll, fikk æren av å være Kiellands «opponent»? Men heller ikke her strakk ordene helt til. Kanskje fordi de rett og slett ikke var der ennå? Av kveldens tre utdrag må Kiellands prosjekt kanskje sies å være det minst spesifikt «tekstlige». Omtrent slik forløp en konsentrert del av samtalen seg:

- Er dette et frihetsprosjekt? spurte Pia.
- Tja det er kanskje snarere en form for eskapisme, svarte Karen.
- Er det et brudd med 9 til 4-kunstneren, et forsøk på å leve et annet liv?
- ….?....
- Er dette en utforskning av eskapismen eller av Europa?
- Europa ligger i bånn. De hater forresten svensker i Europa.
- Hvordan preget disse to tidsepokene på en gang din reise?
- Da som nå var eliten redd for folket. Den gangen var Europa på vei mot et demokrati som man nå er redd for å miste. Vi har vel aldri før vært så usikre på hva Europa er og skal bli. Den nasjonale identiteten er sterkere enn den europeiske.

- Hvordan ser arbeidet ut nå, når du har kommet hjem?
- Da ser både Kølles og min egen tekst annerledes ut enn jeg hadde håpet på.

- Må det bli teater?
- Nei, men jeg vil prøve, sa Karen Røise Kielland som også kunne opplyse at forestillingens dramaturgiske kurve følger fotturens til enhver tid gjeldende høyde over havet…
Knyttet til kunstneren
Etter alt dette var det ingen lett oppgave Melanie Fieldseth hadde. Hun var hentet inn for å oppsummere. Men noen felles trekk fant hun:
- Forståelsen av hva som er en scenetekst og hvordan den skal utføres er veldig personlig og tett knyttet til den enkelte kunstneren. Jeg ser også en økende tendens til et ønske hos kunstneren om å ha kontroll over alle ledd. Da er det et tilsynelatende paradoks at arbeidet med selve teksten skjer i ensomhet. Scenekunst er jo en veldig sosial form, sa Fieldseth som i løpet av dagen hadde notert seg følgende betegnelser for tekstbegreper:

Redskap
Struktur
Prosess
Materiale
Verk
Kilde
Dokumentasjon
Noe man kjemper mot
Noe man skaper
Noe man forholder seg til
Noe som lever

Bortsett fra det satt Fieldseth igjen med flere spørsmål enn svar: Hva mener vi når vi snakker om scenetekst og scenekunst? Er tekstbegrepet viktig? Kanskje teksten bare er en måte å jobbe noe fram på? Hvorfor er det i det hele tatt så viktig å holde fast ved tekstbegrepet? Kanskje det ender opp i noe annet enn teater?

Og der kunne dette generøse seminaret godt ha sluttet uten at noen hadde protestert, men det lå fortsatt flere ord på lager og ventet på å komme ut, og som Kai Johnsen sa i den avsluttende runden:
- Det er viktig at noen står fram i kraft av at ingen andre fører denne samtalen.

Poesien forsvinner
En publikummer påpekte at poesien i teksten forsvinner i søknadsprosessen:
- Kunsten kan ikke forklares, men hele systemet er tekstbasert og nært knyttet til maktapparatet.

Men er det opp til den kunstneriske lederen på Dramatikkens hus og Kulturrådets avtroppende utvalgsmedlem skal det ikke fortsette å være sånn:
- Dramatikeren i dag er ikke lenger bare en som sitter og skriver replikker. «Dramatiker» er ikke lik en som er medlem av dramatikerforbundet, sa Kai Johnsen som oppfordret til økt aktivitet: - Det er forbausende få teaterstykker som skrives i dette landet. Oppegående scenekunstnere får ikke tekster å jobbe med! Og det er det vi her på huset har tenkt å gjøre noe med. Egentlig liker jeg i det hele tatt ikke begrepet scenetekst, men la oss si at vi forholder oss til det utvidete scenetekstbegrepet.

- I Kulturrådet er vi skjermet for offentligheten, sa Tale Næss. - Derfor tok vi initiativet til dette arrangementet og signalet er klart;
vi må endre måten vi tenker på scenetekst på. Det produseres for lite interessant teater. Jeg oppfordrer dere derfor til å gjøre det på en annen måte: Send gjerne inn en DVD i stedet for en skrevet tekst. Vis heller hva dere vil gjøre framfor å skrive det. Dikotomien mellom tekst og ikke-tekst er i ferd med å løse seg opp, sa den tidligere bystyrerepresentanten for Rødt i Trondheim og avsluttet med noe som gjerne kan stå på en transparent i neste 1. mai tog: Bryt ordhegemoniet!

 

Persongalleri (in order of appearance):

Rasmus Jørgensen: Performancekunstner, komponist, dramatiker.

Julie Rongved Amundsen: Teaterviter, dramaturg.

Tale Næss: Dramatiker, forfatter og en av drivkreftene og ideologene i Propellen Teater. Tidligere medlem av Norsk Kulturråds underutvalg for scenetekst.

Kim Atle Hansen: Skuespiller, dramatiker, regissør.
Tidligere medlem av Norsk Kulturråds underutvalg for scenetekst.

Kai Johnsen: Regissør, kunstnerisk leder for utviklingsavdelingen ved Dramatikkens hus.

Cecilia Ölveczky: Mangeårig, nå avgått, dramaturg og regissør ved Det Norske Teatret.

Arne Lygre: Forfatter og dramatiker, stykket hans «Jeg forsvinner» ble i høst oppført på Théâtre National de la Colline i Paris i regi av Stéphane Braunschweig.

Mattis Herman Nyquist: Skuespiller ved Nationaltheatret.

Ellen Dorrit Petersen: Skuespiller ved Det Norske Teatret.

Karen Røise Kielland: Scenekunstner, dramatiker.

Pia Maria Roll: Scenekunstner.

Melanie Fieldseth: Teaterviter, scenekunstkonsulent.

     
aid=1884