dramatikkens hus

Arkiv

Undrende ironiker

Tekst Anette Therese Pettersen, Foto Kristine Jacobsen

rss Bookmark and Share

Eirik Fauske var i høst nominert til Ibsenprisen for stykket "Under barnehagen" , i november viste han forestillingen "Den nyvaksne mannen" på Dramatikkens hus - og på nyåret er han klar med sin neste produksjon: "Lindås", samt et musikkteaterprosjekt med Øyvind Næss. Men er Fauske primært dramatiker eller instruktør?


Det hører med til (for)historien her at Eirik og jeg kjenner hverandre fra før, fra den tiden vi begge jobbet som scenekunstprodusenter. Eirik gikk allerede da svanger med sin første teatertekst, «Gullalðurir», som han senere iscenesatte som lesning. Men hvorfor nettopp teater?

Da jeg var yngre ville jeg lage film, og jeg har faktisk gått på filmmanuskurs. Men jeg syntes det var litt kjedelig – jeg klarer ikke dikte opp sånne ting. Noen ganger tenker jeg at jeg kanskje har dårlig konsentrasjon og ikke klarer å skrive scener som er lengre enn tre sider.

Men det er kanskje det som gjør det veldig velegnet for teaterrommet – at du skriver såpass åpent at det er rom for ulike tolkninger av tekstene. Også når du selv instruerer tekstene dine er iscenesettelsen veldig tydelig. I «Den nyvaksne mannen» var det i tillegg vanskelig å se hvor dine regigrep begynte eller sluttet – og hvor scenograf Signe Becker tok over. Hvordan jobber du med iscenesettelse?

Akkurat når det gjelder «Den nyvaksne mannen», tok jeg utgagnspunkt i en monolog fra «Gullalðurir». Jeg ville bruke tre jenter, selv om teksten omhandler en mann. Og jeg ville at de skulle være relativt unge. I stedet for én ferdig tekst, hadde jeg flere småtekster. Først leste vi vel en del, så laget vi noe som var en forestilling om å lage en forestilling. Deretter kom Signe inn med scenografiideer. Etter hvert fikk jentene mer eierskap til prosjektet, de laget blant annet et show med Robyn-tekstene. Det er blitt en veldig sårbar forestilling som består av mange numre, men det er det som er mellom som er viktig.

Foretrekker du å iscenesette selv – eller er du komfortabel med at noen andre gjør det? Ville det vært ok om noen andre ville sette opp for eksempel «Den nyvaksne mannen» .

Jeg er nok mer komfortabel med «Gullalðurir»,– men det er mye fordi «Den nyvaksne mannen» er mer en regitekst til meg selv, og består i liten grad av tekst i vanlig forstand. Forestillingen er veldig avhengig av akkurat disse tre utøverne, samt at Signe kom inn med sitt. Hun fungerte også som en slags dramaturg/regiassistent – noe som er bra siden jeg har mindre erfaring i dette enn hun egentlig.

Du skriver også veldig åpne og eksistensielle tekster, som muligens appellerer til et bredt publikum?

Ja, og man vil jo alltid at forestillingene skal spilles mer – for eksempel i Den kulturelle skolesekken – men samtidig vet jeg ikke hvor kult det ville vært for dem? Jeg vet ikke om barna vil forstå det likt. I juryuttalelsen til «Under barnehagen» sies det at teksten min handler om døden. Det gjør det sikkert for voksne, men for barna handler det kanskje om noe annet? Kanskje de ser det som en lek med en fugl? For eksempel møtte jeg et barn som hadde sett «Under barnehagen» og som var veldig opptatt av den – selv om han snakket mest om et dyr som ikke var med i teksten. Ei høne, tror jeg. Barna tenker ikke nødvendigvis det samme som voksne, og jeg har derfor et litt ambivalent forhold til at ting blir definert, at man sier at sånn er det. Jeg vil at man skal beholde undringen.

Nettopp barndom og ungdomstid peker seg ut som gjennomgangstematikk i tekstene dine, hva kommer det av? Hvorfor nettopp disse epokene?

Da jeg skulle skrive «Gullalðurir», falt det seg naturlig siden jeg skulle skrive om folk som hang igjen i fortida. Hele ideen om å lage en oppveksttekst synes jeg egentlig var litt teit, det er kanskje ikke synlig nå – men jeg hadde ambivalente følelser til det. Sånn sett er det litt rart at også mitt neste prosjekt, «Lindås», blir en oppveksttekst. Det blir en forestilling hvor familiebakgrunn, min egen bakgrunn, er mer tydelig. Jeg skal lage noe ut fra mitt eget, vende tilbake til olja – men være mer tydelig, kaldere og sintere. Det er første gang jeg har fått ordinær produksjonsstøtte, og jeg synes seks ukers prøvetid er kjempelenge – selv om alle andre er vant til åtte uker.

I tillegg holder du jo på med et musikkteaterprosjekt, om jeg ikke tar helt feil?

Komponisten Jon Øyvind Næss tok kontakt med Dramatikkens hus, via Ad Opera, tror jeg, og fikk tilsendt noen av mine tekster som han likte. Nå har jeg levert fra meg noen tekster som har med Åsta-ulykken å gjøre – uten at ulykken blir direkte handling, den er mer et underlag. Vi skal ha en workshop i mars. Jeg håper det kan være litt sånn følelsesmusikk – litt konkret innimellom – ikke bare plingplong. Dette er ikke i ironi-land, dette er noe annet enn jeg er vant til. Jeg måtte for eksempel bruke symboler som hjerte ordentlig, og det er vanskelig.

Publisert: 09.01.12
     
aid=1879