dramatikkens hus

Arkiv

inspirasjonsMOSKVAsjokk

rss Bookmark and Share

På busstur den siste dagen i Moskva. Vår guide Marina, dramaturg ved Kazantsev- senteret som vi besøker, vil helst vise og fortelle oss alt, men alt i Moskva er ganske mye. Derfor har sightseeingen som skulle vare i to timer, nå vart i nesten fire.


 

Dramatikkens hus var i begynnelsen av november ifjor i Moskva med en norsk delegasjon, bestående av dramatikerne Liv Heløe, Maria Tryti Vennerød, Eirik Fauske og Kim Atle Hansen, dramaturg Cecila Ölvczky, kunsterisk leder for uviklingsavdelingen ved Dramatikkens hus Kai Johnsen og Marit Grimstad Eggen, dramaturg og produsent ved Dramatikkens hus.

Fire nye, norske dramatekster, oversatt til russisk, ble etter tre dager med prøver vist som såkalte sketch productions både for oss og et russisk publikum. Dramatikerne opplevde de kreative tolkningene både inspirerende og delvis sjokkerende. Noen tolkninger var mer overraskende enn andre, slik som den lett erotiske trekantdramavarianten vi fikk se av Eirik Fauskes stykke Under barnehagen, som er skrevet for barn fra 3 til 6 år.  Det høye nivået og engasjementet i de påfølgende diskusjonene med publikum, var en gledelig overraskelse. Slikt publikum er det ikke ofte vi møter i tilsvarende settinger i Norge. Også i de øvrige delene av programmet har vi møtt saler fulle av et interessert og engasjert publikum. Vi har vært på lesninger av nye, russiske dramatekster, Kai Johnsen har holdt foredrag om norsk teaterhistorie og Cecilia Ölvzcky om sitt arbeid med store, skandinaviske dramatikere.

Men det er altså mye av alt. Som metroen. Fem dager før denne bussturen befant vi oss for eksempel på Ploshchad Revolyutsii-stasjonen, tredve meter under revolusjonsplassen, på vei mot Kazantsev-senteret. Innimellom de flotte buegangene av marmor sitter folket i Sovjet, dvs. 72 bronseskulpturer, kvinner og menn; noen med spedbarn, andre med hammere, hunder, brødkurver, skrivemaskiner, reagensrør, våpen, alle med blikket fokusert på det som var fremtiden. Med sovjettiden klingende langt bak i bakhodet er det svært fascinerende å se disse skulpturene, for Russland kan sine monumenter.

Og på den nå godt over fire timer lange bussturen, både ser og hører vi om mange av dem. For eksempel Gagarin, i rustfritt stål. Tretti meter over bakken, i en rundkjøring. Og Den ukjente soldats grav hvor den evige ild brenner og der vaktene og vaktskiftet er en liten teaterforestilling i seg selv. Eller boligblokken ved Kotyelnicheskaya, en slags uteset, enorm Empire State -building, en av “Stalin’s high risers” som moskovittene kaller dem. Bygget for å huse eliten av ingeniører, forskere, kunstnere, men ble raskt til en kommunalka, en stor leilighet for to til sju familier.

Vi bor på Moskvas hippeste kunstnerhotell, over Moskvas hippeste avantgardteater og minst en av Moskvas hippeste klubber. Rommene våre er dekorerte på ulikt vis. Noen er mer fornøyde enn andre med sine orginale veggdekorasjoner, mens de russiske norskstudentene som følger oss rundt i byen sukker henført og drømmer om en gang å ta inn der for en natt. Når fredagen kommer, ser vi at reglene for skjenking og stenging i Moskva er mer liberale enn i Norge. Men dette tar vi – i kulturutvekslingens navn – med et smil. Og et glass vodka.

Etter en uke med foreslesninger, lesninger, visninger av I en butikk, Ta meg på vengene, Under barnehagen og Buy Nothing Day, lite søvn og mye forvirrende kommunikasjon er vi som en nokså medgjørlig saueflokk på bussturen. Når vi nærmer oss fem timer begynner riktignok to av deltakerne forsiktig å lure på om det er mulig å bli satt av et sted underveis. Ikke noe problem, vi stopper om ti minutter. Ti minutter blir til førti før vi stopper i en bakgate i et boligstrøk vi aldri har sett før, og det spørres hvor vi skal nå. That way, er svaret. Den nysgjerrige prøver seg med oppfølgerspørsmålet:  But, where are we? - We´re near, er svaret. Jaja.
Det viser seg at vi skal til Meyerholds leilighet. Vi får en egen guide, som forteller oss alt som er verdt å vite om Meyerhold, fra hans spede barndom og oppover. Våre russiske ledsagere prøver gjentatte ganger å fortelle guiden at vi er teaterfolk og altså vet en del om Meyerhold fra før. En liten oppfriskning av teaterhistorien har vi selvfølgelig ikke vondt av, men den graden av detaljer som vi får servert her er for langt over middels interesserte. Heldigvis er noen av oss langt over middels interesserte.

Både tettheten av teatre, oppmøtet og interessen på arrangementene på forestillingene vi besøker, både på Kazantsev-senteret og andre steder, gir et innblikk i en kultur hvor teateret har en stor og viktig plass, både for folket og for makthaverne.
Bare størrelsen på noen av disse teaterne taler sitt klare språk. Kanskje logisk, byens folketall tatt i betraktning, men teatret føles viktigere og mer tilstede her. Ibsen og Wenche Foss ville ikke fått en beskjeden statue utenfor Nationaltheatret her. De ville ha tronet som nasjonens helter, som Gagarin, tretti meter oppe i luften, hvor ingen kunne unngå å legge merke til dem.

Og så kan en jo reflektere over hva denne fremvisingen av nasjonens prakt betyr for landet og dets innbyggere i dag. Litt over en måned etter at vi dro fra Moskva, gikk 50 000 russere ut i gatene og demonstrerte mot valgfusk, i det som var den største demonstrasjonen på mange år. Det kan virke som om russerne er lei av å vente.
 

     
aid=1878