dramatikkens hus

Aktuelt

Paranoiaen er fortsatt i spill

Intervju med Malmfrid Hovsveen Hallum

rss Bookmark and Share


Malmfrid Hovsveen Hallum (1977) har skrevet 14 dramatiske verk, inkludert flere samarbeidsprosjekter med regissør Øystein Johansen. Sist med Someome or Other på Black Box Teater 7 desember. A Thing of Beauty vant Osloprisen 2013 for beste sceneforestilling. The Dahmer Syndrome vant Amsterdam Fringe Silver Award 2014. Hallums tekster er framført i Norge, Storbritannia, Nederland, Belgia og Tyskland. I 2014 var hun nominert til Den nasjonale Ibsenprisen for Rekonstruksjoner. I 2016/17 er hun husdramatiker ved Dramatikkens hus.

Gratulerer med nylig urpremiere på ”Someone or Other” på Black Box Teater! Teaterstykket handler om isolasjon, overvåkning og spørsmål om skyld. Du har brukt et interessant grep ved å fortelle samme situasjon flere ganger og ved å la replikkene bytte plass. På denne måten skaper du et ubehagelig rom. Hvordan går du fram når du arbeider?
-Det varierer fra prosjekt til prosjekt. Jeg holder for tiden på med å avslutte mitt bidrag til et nordisk samarbeidsprosjekt i regi av Dramafronten.dk støttet av Dramatikkens hus. Der fant jeg karakterene først - et barn i et rosa ballettkostyme og en soldat. Forestillingen spiller forøvrig i København i juni. Mitt team av fire dramatikere skriver under et felles manifest hvor søken etter katarsis etter en katastrofe står i sentrum. I forbindelse med "Someone or Other" var utgangspunktet Stasiarkivet i Tyskland og senere mer research på overvåkning, spionasje og spørsmål om skyld. Tekstarbeidet har pågått i etapper over flere år, på et tidspunkt også i verksted på Dramatikkens hus med det kunstneriske teamet. Buen i manus er en kafkaesk prosess hvor innholdet er inspirert av Stasi, CIA, Treholt og US versus Bradley Manning. Jeg endte opp med å skrive en svær blekke hvorav regissør Øystein Johansen benyttet det som traff ham. Mitt manus er bygget opp som en sirkelbevegelse, der noe repeteres og replikker bytter plass. Øystein skal ha æren for at det er benyttet den samme tekstbolken som omdreiningspunkt tre ganger i forestillingen. Jeg har nettopp også avsluttet et arbeid for Teater Innlandet og NRK Radioteatret til 150-års jubileet for Peer Gynt i 2017. Der kom Peer Gynt først, der var han utgangspunkt for skrivingen.

Overvåkning er et aktuelt tema som handler om oss alle. Man kan også lese paralleller til Edvard Snowden og hans situasjon. Kommentar? 
-Helt riktig. Det er klare paralleller til aktuelle saker. Jeg har lagt særlig vekt på Bradley Mannings biografi i mitt manus. Manning var mannen som lekket store mengder dokumenter bl.a. om USAs bruk av torturmetoder. Jeg fant absolutte likheter mellom søsterens vitnemål i Bradleysaken og ett av mine intervjuobjekter fra Stasitiden. Jeg ble interessert i om disse personene hadde noen fellestrekk, og ble særlig opptatt av hvilken rolle deres biografi spilte i bevisførselen. "Someone or Other" handler ikke om Stasi og DDR, selv om det var der mitt arbeid startet. Spionsjefen i det tidligere DDR omtalte et evig potensiale i et moderne samfunn:

"Fristelsen ligger i å overvåke sine egne, å konstruere et "oss og dem", og å legge til rette for at mennesker vender seg mot hverandre."

Det som skjedde under Stasi vil aldri gjenta seg på samme måte, men den samme paranoiaen er fortsatt i spill. Bare se på utviklingen i Tyrkia hvor folk arresteres for hva de kan ha tenkt. Vi må ikke stirre oss blinde på vår norske virkelighet her og nå. Det samme fenomenet dukker opp med jevne mellomrom. Å påstå at mekanismene som muliggjorde DDR ikke lenger er aktuelle, er ikke sant. 

Hva arbeider du med no?
-Nå skal jeg skrive en syklus på 13 enaktere inspirert av Robert Schumanns pianosyklus Scener fra en barndom. Fortellerperspektivet er barnets, men det er ikke en tekst for barn.

Jeg har lest utdrag av teatertekstene dine Blindgjenger og Om Evig Angers Spole, to ulike stykker som allikevel har noe til felles; de er mørke, vi møter mennesker som er isolerte, sårbare, i fortvilelse og rådvillhet. Jeg opplever begge svært sanselige og inneholder mye natur. Havet står sentralt. Jeg blir spent på å følge disse prosjektene videre. Kan du si noe om valget av tematikk, hvor henter du inspirasjon fra og hva som får deg til å måtte skrive for scene?
-Jeg skriver for scenen fordi jeg allerede jobbet med teater da jeg begynte å skrive. Det er der min skrivefot har stått plassert. Begge tekstene du nevner er inspirert av hvor jeg selv har befunnet meg geografisk. Jeg har vært på reise et halvt år bl.a. til Vega i Nordland og Rockport på New England-kysten. Nærheten til havet har helt klart formet tekstene. Jeg synes det har vært fint å utforske et annet landskap enn urbaniteten som har preget mine seneste verk. Jeg henter inspirasjon fra virkeligheten, det betyr imidlertid ikke at det jeg skriver er sant. Min fantasi har det best når den får input og kan assosiere fritt etter hukommelsen. Jeg synes den pågående debatten om virkelighetslitteratur er på sin plass, men har ikke konkludert. For min del er det ikke aktuelt å utfordre min families eller venners tillit. Om jeg vil bruke noe de har sagt eller gjort, spør jeg først. Men har jeg inkludert en samtale jeg har overhørt i offentligheten i et manus? Ja, det har jeg. Jeg synes virkeligheten er mye mer spennende enn det jeg selv kan finne på. Virkeligheten er ikke spennende for meg i et én til én forhold - da kan man like så godt være journalist - det er linsen man studerer gjennom, altså diktningen, som er det essensielle.

Du er en av få norske dramatikere som er spilt mye utafor Norge. Hvordan går du fram for å selge et stykke der ute?
-Øystein Johansen, som jeg har samarbeidet med på flere prosjekter, jobber også i Belgia og Nederland og har nær tilknytning til teatre der. Det har vært vesentlig for mitt vedkommende. Man spiller på festival i Nederland og så blir forestillingen eksempelvis solgt videre til Tyskland. Jeg har også fått oversatt tekster takket være støtte fra Dramatikerforbundet. Det er helt essensielt at denne støtten består. Den er avgjørende for at norske dramatikere får markedsført seg i utlandet. Jeg har dessuten en agent i Storbritannia som sender mine tekster til aktuelle produsenter og regissører. Gull verdt!

I tillegg til å skrive dramatikk er du engasjert i dramatikernes arbeidsvilkår og især kvinnenes. Det er fortsatt slik at flere menn får produsert flere helaftens teaterstykker, til tross for at det er flere kvinner enn menn som skriver. Hvorfor er det slik? Hva syns du bør gjøres for at flere av kvinner skal få sine verk til hovedscenene?
-Ifølge en undersøkelse Dramatikerforbundet har gjort tjener kvinner 74 % av sine mannlige kolleger (mot 88 % i befolkningen ellers), menn får i større grad betalt når de skriver for frie grupper, fordelingen av menn og kvinner som skriver for Dramatikkfestivalen er ca. 50/50, men det er i større grad tekstene skrevet av menn som får et liv etter festivalen. Hvorfor er det slik? For meg er det et hovedanliggende at vi får på plass forskning så vi kan diskutere ut i fra reell kunnskap. Det er en utfordring for alle å få sine verk opp på en hovedscene. For min del tror jeg måten jeg skriver på er en langt større utfordring enn kjønn. En monolog om en seriedrapsmann er ikke akkurat "Sound of Music". Jeg tror vi trenger flere små scener. "Fringe" er stikkordet.

Hvis du var teatersjef, hvordan ville repertoaret sett ut?
-Jeg tror nøkkelen er hjerte, lidenskap og riktige mennesker på riktig sted. Jeg tror ikke på vilkårlig sammensatte kunstneriske team. Jeg tror at et lag med mennesker som vil det samme og som trekker i samme retning kan flytte fjell. Vel så viktig som repertoaret er hvordan man behandler det.

Noe anna du har på hjertet?
- Jeg føler meg ganske heldig. At vi sitter her og snakker om disse temaene er ren flaks. En annen tid, et annet sted, og jeg hadde mest sannsynlig ligget i en rennestein eller en grøftekant og jaktet på brødsmuler. Vi må huske at Norge anno 2016 er et historisk unntak. Og snart er festen over. Har vi mulighet til å gjøre noe med klimaendringene? Ja. Kommer vi til å gjøre det? Sannsynligvis ikke. I mellom tiden erobrer høyrepopulismen land etter land. Snart står vi på hver vår mur og skyter de som prøver å klatre over. Vent å se. Stasi er ikke det eneste fenomenet som vil vende tilbake. 

Av Trine Kleven, nov/des 2016

Publisert: 21.12.16
     
aid=4499