dramatikkens hus

Aktuelt

Nyanser gjør meg optimistisk

Intervju med Mikkel Bugge, oktober 2016

rss Bookmark and Share


Mikkel Bugge er fra Sortland og bosatt i Oslo. I februar har han urpremiere på sitt fjerde teaterstykke; Fire forsøk på å gjøre en forskjell på Teater Innlandet. Han debuterte som dramatiker med stykket Velkommen på Hålogaland Teater i 2010. Drømmebyen ble satt opp på Den Nationale Scene i 2012, og i 2014 hadde Inntrengerne premiere ved Teater Innlandet. Mikkel er også skjønnlitterær forfatter og har gitt ut to kritikerroste novellesamlinger og én roman. Han er husdramatiker ved Dramatikkens hus 2016/2017.

Hva jobber du med no?
- Nå ferdigstiller jeg Fire forsøk på å gjøre en forskjell. Parallelt er jeg så smått i gang med å forberede en workshop på Foregår det noe mistenkelig i bakgården? som har premiere på Malersalen på Nationaltheatret neste år. Og så skriver jeg på en ny novellesamling.

Du er en av våre husdramatikere som bruker huset som kontor og daglige kontorplass. Hva har det å si for deg og arbeidet ditt? Hva betyr det for deg at du kan bruke tid på å utvikle teaterstykker (uten nødvendigvis å vite om det du skriver skal settes opp)?

- Det eneste kjipe med å skrive er at det er jævlig ensomt innimellom. Det er deilig å kunne få ro og mulighet til å fordype seg i egne prosjekter, men jeg blir smått tullete om jeg ikke får noe input fra verden. For meg er det fantastisk å ha kolleger som jeg kan diskutere med og spise lunsj sammen med. Jeg kommer opprinnelig fra forfatterverden, og kjenner meg fortsatt litt som gjest i teaterverden, så her får jeg både voksenopplæring, sosial kompetanseutvikling og heve-senke skrivebord.

Når det gjelder selve skrivinga, gir husdramatikerprogrammet meg muligheten til å konsentrere det dramatiske skrivearbeidet. Jeg skal ha et par workshops på nyåret og gleder meg til vekselbruket mellom å jobbe på gulvet og med teksten.
 
Fire forsøk på å gjøre en forskjell forteller du om fire mennesker som på ulikt vis er samla pga bistandsarbeid i et land med stor uro. Teksten er direkte, god og interessant på flere vis. Jeg blei irritert på karakterene Ylva, Cathrine og Tommy, som alle tre er bistandsarbeidere. Jesper, derimot, som kommer for å besøke kjæresten Ylva, er den som våger å stille spørsmål om bistandsarbeidets påvirkningskraft og virke, og som evner å være medmenneskelig – og som dermed framstår som sympatisk. De tre øvrige har kanskje gitt opp eller er skada etter bistandsarbeid eller har aldri hatt evnen til disse refleksjonene? De har også et noe forskrudd forhold til ”oss og de andre”. Teaterstykket er brutalt og viser oss inn i hverdagen til kyniske bistandsarbeidere, en hverdag vi kanskje ikke ønsker å kjenne til på denne måten. Kanskje det sier noe om meg som leser? Alt i alt leser jeg teksten som at det handler om å føle seg utilstrekkelig som menneske. Hvorfor valgte du å la karakteren utvikle seg på måten de gjør, og hvorfor er det viktig å fortelle denne historia på en scene? 

- Interessant observert! Sammen med regissør Gard Eidsvold  intervjuet jeg en rekke folk innen bistandsbransjen, diplomati og nødhjelp før jeg skrev dette stykket. Gjennomgående opplevde jeg at de fleste både var idealistiske og kyniske. Idealistiske på den måten at de ville ut og gjøre noe, at de ofte så resultater av eget arbeid, og at de fant mening i jobben sin. Men samtidig var de ofte svært kritiske til bransjen som helhet, til andre organisasjoner og tidvis kyniske til samfunnssystemet som legger til rette for den verden vi har i dag. Å finne spor av varig og reell forandring av strukturelle forhold var også en krevende oppgave. ”Bistand er noe av det vanskeligste du kan gjøre,” sa en forsker til meg. Og det tror jeg stemmer. Du prøver å hjelpe noen veldig langt borte med intrikate og komplekse problemstillinger, men det kan gå feil utrolig mange steder på veien. I tillegg er systemene og organisasjonene fulle av inkompetanse og mangler. For meg var det sterkest å møte de som beholdt idealismen, på tross av de krevende forholdene de arbeidet under.

Jeg ble også slått av forskjellen mellom bistand og nødhjelp. Bistandsarbeiderne vi møtte hadde større avstand til dem de hjalp, dermed så de ofte i mindre grad de konkrete resultatene av arbeidet de gjorde. Ideelt sett greier de å få til strukturell endring, men det er vanskelig både å måle og å kontrollere. Ei jeg møtte hadde nettopp avlevert en rapport på det siste prosjektet sitt. Totalt hadde organisasjonen hun arbeidet for produsert en syv kilos rapport til NORAD i denne runden. Og alle de timene med rapportskriving, er timer du ikke er ute i felten. 

Nødhjelpsarbeiderne er mye tettere på de som de hjelper. For dem er det lettere å se at arbeidet de gjorde redder liv. Det var fra nødhjelpsarbeiderne vi fikk de sterkeste og mest hjerteskjærende historiene om lidelse, håp og kontraster. Mye av dette strøk jeg fra manuset fordi jeg ikke ønsket at å skrive et stykke som brukte de andres lidelse for å gi oss renselse. Jeg ville skrive et stykke om ambivalens og uro hos de som står i dette arbeidet. Nødhjelpsarbeideren (i alle fall de som jobber i Leger Uten Grenser) tjener nesten ingenting sammenliknet med bistandsarbeiderne, og er således tettere på noe idealistisk. Men for nødhjelpsarbeideren er utfordringen at hun ikke bygger opp institusjoner som er varige. Etter hvert skjønner hun at feltsykehuset blir nærsykehuset til lokalbefolkningen, som har lite håp om å bli uavhengige av nødhjelpen.

I stykket møter vi fire karakterer som alle bedriver ulike former for bistand. Tommy er diplomat/fredsforhandler, Cathrine er bistandsarbeider, Ylva er nødhjelpsarbeider og Jesper driver bistand på NAV i Hamar. Jeg er enig i at Jesper er den tilsynelatende mest åpne og medmenneskelige i møtet med lidelsen, men samtidig prøver stykket å utfordre hva det vil si å være medmenneskelig. For Jesper mangler kompetansen de andre har, i møtet med forholdene i landet. Og uten kunnskap er det vanskelig å gjøre en forskjell.

Stykket foregår i en villa i en bevoktet compund, på god avstand fra den verden lokalbefolkningen lever i. Da jeg var på researchreise i Etiopia sammen med min venn og bistandsinsider Christopher Wilson, ble jeg slått av hvor mye friere og lettere man kjenner seg der enn i Norge. Det er en slags konstant, privilegert unntakstilstand der man farer rundt mellom hotellobbyer, kontorer og compunder. Folk jobber beinhardt, mye mer enn hjemme, men de gjør nesten ingen av de kjedelige tingene vi gjør hjemme, som å vaske klær, lage mat eller stelle i hagen. Når man først er innenfor, skjer det masse sosialt. Det er  avskjedsfester, velkomstfester og middager, for dette er et miljø der alle hele tida er på vei et sted. Mange innser at det er langt fra optimalt å leve så isolert fra lokalbefolkningen, men det er et resultat av et stadig økende fokus på sikkerhet og kontroll. Kontrasten til livet på den andre sida av murene er enorm, og det er denne kontrasten som står for mye av spenninga i stykket.

Avslutningsvis må jeg si at det har vært interessant og krevende å grave i bistandstematikken. Det er et svært og mangslungent felt med mye vanskelig stoff som ofte blir stemoderlig behandlet i presse og kunst. Fire forsøk på å gjøre en forskjell skildrer naturligvis bare en flik av denne verden. Som du er inne på, prøver jeg å bruke stykket til å undersøke allmenne tema knyttet til vår egen utilstrekkelighet, hvem vi kan hjelpe og hvordan vi kan redde hverandre og oss selv.

Man kan lese paralleller mellom tv-serien Nobel (som går på NRK for tida) og din teater-serie, der ønske om å gjøre noe godt for noen men som får uheldige virkninger for andre. Kommentar?

- Jeg skjønner hva du mener. Det forrige stykket jeg skrev, Inntrengerne, handlet om Afghanistanveteraner og var således tettere på Nobel enn dette. Men det er helt klart paralleller mellom bistandsarbeid og soldater på utenlandsoppdrag. Dette er yrkesgrupper som pendler mellom verdens verste og beste land og lever i spenningen mellom flere kulturer. Både i mitt stykke og i Nobel blir krigen med hjem i bagasjen, så å si, noe som absolutt skjer for flere av de involverte. Jeg tenker at ved å fokusere på de folka som Norge sender ut for å gjøre en forskjell, kan vi også si noe om Norges rolle i verden og verdens rolle her hjemme.
 
Du er en dramatiker som skriver om samfunnsaktuelle utfordringer der ønske om godhet ligger til grunn i flere av karakterene du skaper. Er du en optimist? Ønsker du å skrive fram et håp?

- Oj, godt spørsmål! Jeg er først og fremst nysgjerrig. Jeg stiller spørsmål, undersøker og graver. Prøver å finne ut hva som ligger bak, hva som ligger under. Nyanser gjør meg optimistisk. Klare svar gjør meg til pessimist. Jeg vil ikke ha en verden der det er enten eller, men der vi kan diskutere og forstå en rekke ulike posisjoner. Sånn sett er teateret et godt redskap. Her kan ulike karakterer representere ulike posisjoner og spille dem opp mot hverandre.

Jeg er nysgjerrig på hvordan du skriver. Kan du si noe om forskjeller og likheter i det å lage scener og karakterer når du skriver for scene kontra det å skrive romaner eller noveller?

- For meg går nok skille mer mellom ulike tilnærminger til skrivinga, som til sjangeren jeg skriver i. Flere av teaterprosjektene mine har hatt en tematisk tilnærming, der jeg har gjort mye research, før jeg har satt meg ned og prøvd å lage dramatikk av det. Denne ”utenfra og inn” metoden å jobbe på er veldig annerledes enn den andre metoden jeg skriver ut fra, som innebærer å begynne med en setning, et bilde eller en situasjon og spinne en historie ut fra det, ”innenfra og ut”. All den skjønnlitterære skrivinga mi har vært av den siste typen, og da er arbeidet mye mer intuitivt og famlende, styrt av språk og innfall. Risikoen med denne måten å jobbe på handler om hvor lite kontroll jeg har på helheten på helheten.

Det meste av dramatikken jeg har skrevet, har vært av den første typen, ut fra et tema eller en ramme. Det er spennende og givende fordi jeg vet jeg jobber med en spennende og rik tematikk, men veien mot å lage dramatikk av stoffet er ofte mye mer krevende enn den intuitive skrivinga. På sitt verste føler jeg meg som en arkitekt for et offentlig bygg med strenge arealføringer, på sitt beste føler jeg at jeg greier å si noe viktig om verden der ute. Men jeg er nok på vei mot en mer symbiotisk skriving, der jeg ikke tar utgangspunkt mot en så definert tematikk, men heller lar den gro fram i teksten. Finnes det noe mistenkelig i bakgården? er en slik scenetekst. Den vokste fram intuitivt, men jeg ser i ettertid at den behandler en tematikk som faktisk kan minne om den i Fire forsøk på å gjøre en forskjell.

Hvordan er det å arbeide i teatermiljøet; er det veldig annerledes enn å være forfatter på et forlag?

- Når man blir antatt som forfatter på et seriøst forlag i Norge, så har man et hjem. Et sted man kan bo i år etter år. Døra er alltid åpen, (de gode) redaktørene svarer raskt om du sender tekster i prosess, når boka er ute og kritikken kommer står de ved din side, og man blir invitert på hyggelige fester titt og ofte. Denne tilhørigheten kan vanskelig overvurderes. Særlig det tette båndet til redaktøren. Jeg hadde aldri skrevet de bøkene jeg har skrevet uten min redaktør. Det er kanskje tre grunner til det. Først og fremst fordi hun tar imot tekstene med stort alvor, mye varme og klart blikk. Hun går inn på detaljnivå og pirker og dytter og stryker og streker og på den måten gjør hun meg i stand til å ta teksten videre dit den skal. Dernest fordi hun ikke har noen agenda utover det at jeg skal skrive en så god bok som mulig. Hun har ingen tematikk eller stil som hun trenger for at forlaget skal profilere seg. Og til slutt fordi forlaget som helhet hegner om meg og på den måten lager et rom der jeg kan skrive nærmest hva som helst.

Som dramatiker må man finne opp mye av dette selv. Jeg har hatt god erfaring med dramaturger og regissører som lesere, både ved teatrene og utenfor, men det blir mer ad hoc, og jeg opplever at strukturene ikke er lagt til rette for det mer systematiske arbeidet man har fått til for de skjønnlitterære forfatterne. Jeg tror det ville vært sunt om flere dramatikere hadde et ”hjem”, slik forfattere har på forlag. Da ville man kunne skapt tryggere rammer som dramatikeren kunne jobbet friere innenfor. Husdramatikerprogrammet er et viktig bidrag til dette.
   
Hvis du var teatersjef, hvordan ville repertoaret sett ut?

- Jeg tror jeg hadde vært en dårlig teatersjef. Den jobben kan noen andre få. Men jeg kan godt sitte i styret. Og da ville jeg vært opptatt av å lage en visjon der man knyttet flere skapende kunstnere til teateret, både regissører og dramatikere, som kunne vært med på å definere hva huset skulle være og hvordan teateret kunne iscenesette samtida på nye og spennende måter.

Foto: John Erik Riley

Av Trine Kleven, oktober 2016
 

Publisert: 02.11.16
     
aid=4477