Barn er dagens publikum

sier en engasjert Ragnhild mærli, i det vi har rigget oss klare til intervju i Prøvesalen på Dramatikkens hus. Det er kort tid til Dramatikkens hus åpner og det koker rundt oss. Teknisk sjef har ordnet et enkelt og behagelig scenelys som bidrar til at skuldrene senker seg og samtalen kan begynne.

Det er over 10 år siden Ragnhild Mærli ledet det første store prosjektet med fokus på barn og teater i regi av Det Åpne Teater. I løpet av disse årene har Ragnhild vært ansvarlig for flere store og viktige prosjekter med fokus på barns medvirkning i og opplevelse av teater. Ragnhild Mærli er dramaturg og har vært sjef for dramaturgiatet på Det Åpne Teater i over 8 år, og er nå spesialrådgiver på Dramatikkens hus med scenekunst for barn som spesialfelt.

- Det har handlet om barns egen utrolige kreativitet og at de ikke er kunstnere, men forstår kunst, sier Ragnhild Mærli.

FORPLIKTENDE SATSING
Ragnhild ble i 1998 hentet inn av daværende teatersjef på Det Åpne Teater, Anne May Nilsen, til å bringe arbeidet på teatret i dialog med institusjonsteatrene i Oslo.

- Før Anne May Nilsen sluttet som teatersjef, hadde hun i tillegg til det fantastiske arbeidet med å etablere og utvikle Det Åpne Teater, også prosjek- tert en teaterscene for barn og unge, sier Ragnhild.

- Ideen var å få til et bydelsteater for barn og unge.

Det Åpne Teater vedtok allerede i 1998 en systematisk og forpliktende satsing på kunst for barn. Tegningene til en ny scene på tomta bak teatret var allerede offentliggjort.

- Med dette som bakgrunn fikk vi en unik mulighet til å starte et langvarig prosjekt der barn, pedago- ger og scenekunstnere kunne arbeide sammen.

Ragnhild Mærli koblet oppdraget hun hadde fått av Anne May med en satsing på teater for barn.

ALLE SA JA!
-Vi hadde et prosjekt på papiret, men ingen penger. Jeg så muligheten for å knytte prosjektet opp mot Oslo bys 1000-årsjubileum. En samtale med rektor på Gamlebyen skole og Gro Balas i Oslo kommune, satte det hele i gang.

De ønsket kunnskap om barn i ulike aldersklasser med ulik kulturbakgrunn og at barna skulle lære om teater.

- Skolene i nærmiljøet på Grønland var et godt utgangspunkt. Kampen, Lakkegata, Møllergata, Tøyen, Gamlebyen, Vahl, Vålerenga og Grünerløkka skoler ble kontaktet. Disse skolene hadde barn med bakgrunn fra 32 forskjellige kulturer. Vi inviterte alle skolene med, og alle sa ja!

- Vi søkte om økonomisk støtte og mottok midler fra skolesjefen, Kulturrådet, Fritt Ord og Oslo kommune. Prosjektets timing kunne ikke vært bedre. I L97 heter det:

Opplæringen må gi rom for elevenes skapende trang, og samtidig vekke deres glede ved andres ytelser. Gjennom bilde og form, tone og ord, må de stimuleres til å utfolde fantasi og oppleve kunst.

- Jeg var overveldet. Plutselig jobbet jeg med 2000 unger!

PUJASILKE OG PUNJAB
Ragnhild Mærli forteller at for å få til dette omfattende prosjek- tet, ble det dannet en kunnskapsbank av historikere, arkeologer og kunstnere. Grenselandet mellom pedagogikk, kunst og kultur skulle utprøves. Tema var «før» i relasjon til «nå». Målet var å bedre den lokale tilhørligheten. Korttekster, relatert til bydelens historie, ble utviklet og fortalt av barna.

- Samtlige elever på alle skolene, hele 2000 barn i alderen 6-12 år deltok, enten det gjaldt utstillinger, improvisasjon, gjøgleri eller masketeater. Osloteatrene inviterte barna på besøk. To tusen barn fikk gratis teaterbilletter og fikk komme bak scenen i teatrenes mange irrganger. Norske barn fra hele verden lå og rullet seg på gulvet under englene i Nationaltheatrets foajé. Dette var noe helt utenom det vanlige.

Dagen er 13. mai 2000. Stedet er en stor scene i Middelalderparken. Mellom fire og fem tusen publikummere er til stede. Scenebildet viser et torg i gamle Oslo. På scenen vrimler det av folk; blomsterselgere, gjøglere, en liten tyv, kongens herold og byfolk. Plutselig blir alle feid av scenen. Den dramatiske katastrofebrannen i 1624 visualiseres av unge aktører som løfter metervis av gul og rødfarget pujasilke tett fulgt av jenter kledd i gule og røde kostymer. De fremfører en flammedans. Flammene dør ut og blir liggende i en haug på scenen. Svartkledde gutter danner en ring rundt dem og utfører askedansen, en dans fra Punjab.

- Enkle, visuelle og fysiske handlinger fremstilte en av de mest dramatiske hendelsene i byens historie. Et stille publikum fikk en sterk opplevelse, sier Ragnhild.

- Scenen som ble vist, utgjorde en del av en forestilling utviklet av barn, og var et samarbeidsprosjekt (1998-2000) mellom Det Åpne Teater, Osloteatrene, Nordic Black Theatre, Stella Polaris, Oslo kommune og lærere og elever fra barneskoler i indre Oslo.

GRUNNLAGET VAR LAGT
- Opplevelsene la grunnlaget for mitt ti-årige arbeid med barn og scenekunst på Det Åpne Teater, forteller Ragnhild.
- Og erfaringene fra dette prosjektet påvirket videre metodiske veivalg.

Dersom kunstnere vil bidra til det uventede og nye i barns liv, må de bidra i barns iscenesettelse av sin egen hverdag. De må gå inn på barnas arenaer og arbeide sammen med dem i en prosess som går over en lengre periode og på den måten formidle hvordan man kan forholde seg til skapende virksomhet.
(Barneforskerne Lidén og Wilhjelm, 1998).

SNAKK MED FRAMTIDA
Det neste prosjektet Det Åpne Teater ga seg i kast med var forestil- lingen «Snakk med framtida», som ble laget i 2001.

- Den ble også noe helt utenom det vanlige, forteller Ragnhild.
- Vi tok forskerne på ordet, og lot barna bestemme både over tekst og scene.

Skolene hadde sett nytten av å ha kunstnere som medspillere, og de så nytten av at teatret ønsket å sette teksten i fokus.

- Vi søkte om ekstra midler til et nytt samarbeidsprosjekt. Og igjen var svaret ja! Skolebarn fra Vahl og Gamlebyen, fra 9-12 år, skrev korte tekster om sin hverdag og om hvordan de så sin egen framtid.

- Det var gøy å sitte i forfatterstolen. Det var snilt av dere å la oss bestemme litt over skuespilleren, sa Hamza, en av de unge forfatterne.

- Barna fikk rom for de fysiske handlingene og tid til å skrive ned sine tanker. Metoden ble kalt «dramatisk lek». Verkstedet besto av lærere, skuespillere og en regissør. Vi voksne fikk respekt for barnas arbeid.
- Forestillingen, som ble produsert av profesjonelle kunstnere, reflekterte den virkeligheten barna levde i. Barna fikk respekt for et teater som tok dem på alvor. Det som fenget dem var visuelle fortellinger med mye bevegelse. De hadde klare meninger om at de ønsket teatrene skulle fortelle historier om barn - og ikke dyr.

BARE BARN
Den planlagte nye scenen for barn og unge, tapte i kampen mot utbyggingen i nabokvartalet.

Ragnhild Mærli fikk kritikk fordi hun holdt på med barn og pedagogikk, i stedet for kunst. Kritikerne mente Det Åpne Teater spredte sin virksomhet for mye, og så ikke nødvendigheten av at de jobbet med skolebarn.

- Mitt ønske var å undersøke teater for barn, sammen med barna, sier hun.
- Det var lett å se multikulturelle elever falle fra når vi så forestillinger sammen. Uten referanser var det vanskelig å forstå det som skjedde på scenen. Mange var ikke språksterke nok til å forstå det som ble sagt.
- Fra 90- tallet hadde den nye pedagogiske forskningen diskutert begrepene «kompetente aktører» og barn som «selvstendige subjekt». Noen av spørsmålene som ble stilt var: «Danner den nye kunnskapen om barn grunnlaget for ny kunst?» «Hvordan skal vi som lager kunst for barn tilegne oss de nye kunnskapene?» «Bør kunst for barn være et fag på kunsthøyskolene?» «Er teater for barn fullverdig scenedramatikk?»

Med støtte fra Kulturrådet arrangerte Det Åpne Teater i 2003 seminaret «Bare Barn?» og inviterte elever fra en 4.klasse til å sitte i panelet. Det var unger som kunne snakke for seg. På seminaret sa barna flere tankevekkende ting:
- Alle tror vi ikke forstår noe.
- Dere kan godt skrive om død og det å være glad i. Farmoren min er død. Kanarifuglen også! Det kan dere skrive om.
- Det er fint om vi ikke forstår alt, for da kan vi dikte litt selv!

- Barna gikk hjem, og diskusjonen blant de voksne gikk høyt. Flere teaterfolk mente at barn ikke hadde innsikt nok i sine egne liv til å fremføre noe på en scene (!).

Ifølge Mærli, mente Nationaltheatret den gangen at det er kulturelt viktig å ha referanser på tvers av generasjonene. Forestillinger som «Hakkebakkeskogen» får derfor sin egenverdi for stadig nye publikumsgrupper.

- Men de glemte at ikke alle hadde de samme referansene og at variasjon og bredde er like viktig for barneteater som for voksenteatret. At ikke kunsthøyskolene fant samtidskunst for barn interessant, forsterket inntrykket av at pedagogikk fremdeles var viktigere enn kunst i synet på teater for barn.
- Teatrene mente de ikke hadde gode nok nye norske scenetekster og dramatiserte derfor kjente bøker. Vi tenkte at forfatterne kanskje hadde lyst til å skrive for scenen i stedet for å bli dramatiserte.

Et nytt prosjekt ble planlagt for perioden 2005 til 2007. Denne gang for forfattere og dramatikere, og i samarbeid med Norsk barnebokinstitutt (Nbi). Nok en gang ble det søkt om ekstra midler.

 Enda en gang fikk vi positive svar! Forteller Ragnhild Mærli. - Og prosjektet «Kunst for barn» kunne realiseres.

KUNST FOR BARN
Små barn tegner med kritt på bakveggen i Hallen. Etter hvert blir hele veggen dekket av spøkelser, uhyrer og uhyggelige fantasifigu- rer. Temaet er å være redd. Like etter sitter de oppslukte av scenekunstneres bilder av å være redd. Koreograf, danser og skuespiller hadde møtt hverandre i teaterrommet og arbeidet fram en dramatisk lek.

Slik beskriver Ragnhild Mærli starten på et samarbeid mellom en koreograf, en danser, en skuespiller og en dramatiker som i fellesskap skal utvikle en barneforestilling. Barn inviteres inn i prosessen på flere måter; både gjennom at de uttrykker seg om temaet og ved at barna opplever kunstnernes arbeid gjennom dramatisk lek. En av de tre store satsingene på scenekunst for barn på Dramatikkens hus denne våren er «Nattsvermar» av Gyrid Axe Øvsteng, et prosjekt som har sitt startpunkt i dette møtet mellom kunstnere i dramatisk lek og møte med barn.

- For meg er det liten tvil om at scenekunst for barn krever kommunikasjon med målgruppen. Er det noe jeg har lært gjennom de årene som er gått, er at nettopp barn, som er så opptatte av eksistensielle spørsmål, som er så fantasifulle og ekte responderende, så fulle av undring og som er så kompetente aktører, nettopp de fortjener samtidskunst av høy kvalitet.
- Det er ganske frustrerende i lys av dette arbeidet, å lese Aftenposten anno februar 2010, hvor de skriver om Operaens forestilling for barn (sitat): «......det satses på barn fordi de er morgendagens publikum.» Og at....«det er vanskelig å vite hva barna liker».
- Ingenting gjør meg mer forbannet enn slike utsagn! Barn er dagens publikum! Hvordan kan vi vite hva som angår dem om vi ikke spør?

En rød tråd i Ragnhild Mærli sitt arbeid med scenekunst og barn, er å ha barna med i arbeidet for å finne ut hvordan man kan lage godt barneteater.

- Prosjektene har vært viktige for å lære noe om målgruppa.

Hun har koblet ideer, folk og prosjekter, et arbeid Dramatikkens hus kan høste frukter av i den videre satsingen på scenekunst for barn nå i vår og i årene fremover.

- Jeg har nesten en hel dramaturgibok i hodet om barneteater.

I en time har jeg fått interessante tilbakeblikk på Det Åpne Teaters arbeid med barn og teater. En engasjert Ragnhild Mærli, har fortalt om ideer og prosjekter og tanker. Det glitrer i øynene når hun forteller om alt hun har vært med på. Inspirasjon. Engasjement. Seriøsitet. Respekt. Glede. Samarbeid. Viktige stikkord for det arbeidet hun har initiert og bidratt i.

- Det er ikke så stor forskjell på teater for barn og teater for voksne. Ett likehetspunkt ser ut til å være tydelig, og det er at teater ikke er så interessant om det ikke angår oss, enten vi er voksne eller barn.
- De barna vi har jobbet sammen med ser ut til å like teater hvor det visuelle er viktig, i form av bilder og bevegelser, og hvor teksten ikke er premissleverandør eller omfattende. Det kan godt handle om noe litt skummelt, men man må ta hensyn til forskjeller i «sanseapparat» i de forskjellige aldersklassene.
- Det aller viktigste er å ta barna på alvor. De forstår så mye mer enn vi voksne tror, avslutter Ragnhild Mærli.