Hvorfor elsker alle homser melodi grand Prix? Som stolt slagerhomse, har jeg mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått dette sikkert velmente, men i virkeligheten ganske dumme spørsmål. For sannheten er selvfølgelig at langt fra alle homofile menn synes slager er synonymt med fest.

Det, som man derimot kan si med sikkerhet, er at det har oppstått en subkultur rundt Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest, og at denne subkulturen overveiende består av homofile menn. Men all ære til Alexander Rybak og Brødrene Olsen – slagerhomsenes Melodi Grand Prix-univers domineres sekulært av guddommelige divaer.

At divaen idoliseres og ikoniseres av mange homo- file menn, henger trolig sammen med at hun på en og samme tid utstråler utsatthet, sårbarhet, styrke og lidenskap. Ofte synger hun om ubesvart eller til og med forbudt kjærlighet til en mann – en tematikk som mange homser dessverre kan kjenne seg alt for godt igjen i. Man trenger med andre ord ikke å være Nobelprisvinner for å forstå hvorfor et homseembryo kan føle en sterk tiltrekning til disse vakre primadonnaene.

Men Melodi Grand Prix byr ikke bare på flukt fra virkeligheten, et slags opium for homsefolket. Grand Prix kan også være et midlertidig fristed fra majo- ritetssamfunnets heteronormativitet, hvor man kan hente både styrke og kraft. Det er påfallende at så mange slagerhomser helt uavhengig av hverandre, har lignende barndomsminner. De drømte om og følte en sterk identifikasjon med slagerprimadonna- en. Man var Carola, ikke Främlingen som hun sang om. Som slagerhomser har vi mange felles erfaringer av å allerede i tidlig barndom føle oss begrenset av heteronormen. Varianten og idealet av mannlighet vi gutter forventes å leve opp til, oppleves som et feng- sel for mange av oss små slagerhomsebarn.

Jeg husker da jeg selv kom i puberteten og knapt våget å åpne munnen. Jeg krøp langs veggen i skolekorridoren. Jeg visste at jeg var annerledes, men ville ikke at det skulle ses, høres eller merkes. Jeg ville bare at jorden skulle åpne seg under mine føtter så jeg kunne forsvinne i et stort sort hull. Samtidig skrek en stemme inne i min tenåringskropp: Se meg, hør meg, rør meg!

For meg og likesinnede ble Melodi Grand Prix en redning. Inntil jeg fant ordene og motet til å uttrykke min egen identitet og mine egne begjær, lånte jeg divaens guddommelige stemme for å få utløp for mine følelser. For i en kultur hvor heteroseksualitet tas for gitt, er det kvinnelige subjektet det eneste som tillates å synge om – og leve ut – kjærligheten til en mann. I disse øyeblikk av befrielse kunne jeg drømme meg bort til en bedre verden, et sted over regnbuen, hvor man får være som man er og elske hvem man vil.

Tre norske Eurovision Song Contest-bidrag illustrerer veldig godt slagerens dobbelte funksjon som røst og trøst. Bidragene jeg tenker på er Mitt liv med Kate Gulbrandsen, Alle mine tankar med Silje Vige og Hold On Be Strong med Maria Haukaas Storeng.
Foruten en helt monumentalmagnifikk frisyre, ga Kate Gulbrandsen oss styrke og mot gjennom å synge om og våge å vise hvem man er, stå på egne ben (iført herlige 80-talsgamasjer) og aldri slutte å kjempe for sine drømmer selv om man nå og da tviler på at man strekker til. Jeg tror at Hanne Krogh og Rolf Løvlands tekst : «Jeg leter etter svar / alle tankene jeg har gir meg tvil / Men det får ikke stanse meg / jeg vil gå min egen vei og jeg tør å si / Det er meg det gjelder nå / Nå skal jeg stole på meg selv, mitt liv», gjør ytterlige analyse unødvendig.

Silje Vige fikk med sitt uskyldsfulle oppsyn og suggesive lydbilde representere den spirende seksualiteten og lengselen etter nærhet og kjærlighet – selv om ingen måtte vite det. Følelser som strømmer gjennom kroppen for første gang og åpner dører som man ikke visste fantes: «Når du é blant dine venner / og din trillande latter smelte min hud / Og du late som du aldri har sett meg / du é som en fjern og kjølig gud / Ingen må se det, bare du og eg vett det». Det er ikke vanskelig å forstå at denne hemmelighetsfulle, lavmælte, men likevel euforiske skild- ringen av den første kjærligheten lett tar seg inn i hjertet hos homsen, som for å bruke Oscar Wildes ord, ennå ikke har turt å fortelle noen om sin egen «kjærlighet som ikke våger å si sitt eget navn».

Kledd i tiårets mest vidunderlige blå kjole, med generøs utringning og en allerede klassisk koreografi, tilbød Maria Haukaas Storeng året 2008, trøst og håp til det brustne homsehjertet. Mira Craigs tekstlinjer: «Love can be hard sometimes / Yes, it can catch you off guard like bad crimes / Yes, it can make you depressed and angry / Make you say: Why me, why won’t anybody try me», beskriver som hånd i hanske den følelsen av håpløshet som dessverre er altfor alminnelig blant homofile menn som har levd i et livslangt utenforskap. Følelsen av at alle mennesker er streite og at man kommer til å leve og dø ensom og ulykkelig. Men med strofene: «But there’s always someone out there who’ll be there for you / There is always someone out there who’ll care for you / There’s always someone out there who’ll be true, true, true / Hold on, hold on, be strong», fikk Maria oss til å tro på kjærligheten igjen – til tross for dens utilregnelighet og alle prøvelser den utsetter oss for.

I Melodi Grand Prix-verden kan skaphomsen altså låne slagerdivaens stemme for å uttrykke det som han ennå ikke får til å si med egne ord. Slageren fungerer som en ventil som kan brukes for å lette på trykket når følelsen av utenforskap og ensomhet risikerer å bli overmektig. Dyrkingen av Melodi Grand Prix kan derfor sies å ha både en identitetsformende og trøstende funksjon.

Men hva skjer da med kjærligheten til Melodi Grand Prix når man har kommet ut av skapet? Noen mener at lidenskapen for slageren forsvinner i takt med at behovet for å visualisere og kanalisere følelser gjennom divaens strupe minsker. Jeg er derimot tilbøyelig til å hevde at kjærligheten til Melodi Grand Prix kan være minst like intens for den åpne som den skjulte slagerhomsen. Men for de fleste fyller Melodi Grand Prix delvis en annen funksjon. For mange har slageren blitt en del av den egne identiteten. Man lever og ånder for slageren året rundt! Vi blir medlem i fan- klubber, mail- og chattegrupper på Internett, og ikke sjelden blir slagervennene en del av det man innenfor LHBT-samfunnet kaller vår valgte familie.

Jeg har selv hatt privilegiet å være med på både den svenske Melodifestivalen og Eurovision Song Contest som journalist. Der har jeg vært vitne til hvordan slagersubkulturen har vokst seg sterkere og sterkere i løpet av 2000-tallet. Koblingen mellom Eurovision Song Contest og LHBT-samfunnet har også blitt tydligere det siste tiåret. Artisten Stefan Raab som representerte Tyskland i Eurovision Song Contest i Stockholm 2000, døpte med glimt i øyet hele arrangementet til homse-OL. Selv om åpne homo- eller bifile sjeldent deltar som artister, myldrer det bokstavelig med homofile menn på prøver, pressekonferanser og promotion-fester. Fansen utveksler Melodi Grand Prix-minner, spydigheter om årets deltakere og mange andre spennende detaljer som det ikke er passende å nevne her. Men det finnes også et alvor, en vilje å bidra til forandring. I forbindelse med Eurovision Song Contest i Beograd 2008 og Moskva 2009, ble det arrangert demonstrasjoner og aksjoner mot homofobi og transfobi.

Et annet fenomen er Melodi Grand Prix-kveldene som har blitt arrangert under Skeive Dager i Oslo og Pride i Stockholm. Disse folkefestene kan nærmest sammenlignes med Allsang på grensen og er et glimrende eksempel på at slageren, uansett om man liker Melodi Grand Prix eller ikke, har en spesiell plass i LHBT-samfunnet. Slageren er en del av vår historie – en grunnpilar i det som sosialantropo- logen Benedict Anderson kaller for vårt forestilte fellesskap. På disse magiske kveldene ligger kjærligheten i luften. Mange medvirkende artister sier at de har blitt overveldet av mottakelsen de har fått av LHBT-publikummet – ofte mange herrens år etter at de har havnet i glemmeboken og er blitt avskrevet som døgnfluer. Egentlig er ikke logikken spesielt vanskelig; vi hyller dem for at de har betydd så ufattelig mye for oss. De var der da vi trengte dem aller mest – og derfor er også kjærligheten til våre ikoner livslang.

For den åpne homsen, kan fellesskapet i Melodi Grand Prix-kulten gi bekreftelse på egen identitet, og dermed fungere identitetsforsterkende. Litt forenklet kan vi si, at for mange av slagerhomsene går dyrkingen av Grand Prix fra å være en ytterst personlig affære til å bli et sosialt fellsskap. Dette gjelder selv etter at man har kommet ut av skapet, og lært seg strategier for overlevelse i et samfunn hvor heteroseksualitet er normen. Den følelsen av «hjem» som slagersubkulturen tilbyr, er uslagbar.