For en del år siden foreslo noen av oss å redde det som en gang het Norsk Filmutvikling ved at all tekstutvikling innen for film-og teater skulle forenes til ett rike under navnet Studiesenteret for dramatikk. Mottoet for sameksistensen var at all dramatikk er dramatikk. Men planene møtte motstand, både i film- og teatermiljøet. Forskjellene er for store og for mange, ble det hevdet. Teater og film er muligens fjerne slektninger, men derfra å bli samboere? Liknende argumenter ble brukt da undertegnede foreslo et nærmere samarbeid mellom manuslinja på Filmskolen og den en gang påtenkte dramatikerutdannelsen på Teaterhøgskolen.
Mye har skjedd siden den gang. Filmutviklinga er nå underlagt Filminstituttet, og scenedramatikken har fått sitt Dramatikkens hus bygd på grunnmuren til Det Åpne Teater. Dessuten har norsk film opplevd en formidabel blomstring, ikke minst i sitt forhold til publikum, og teateret har sakte men sikkert fått en oppriktig interesse for nyskrevet norsk dramatikk. Det eneste stedet hvor tiden har stått bom stille er i spørsmålet om en egen dramatikerutdannelse for teatret.
Hvordan ser så dagens situasjon ut når det gjelder forholdet mellom film og teater?

 Det mest karakteristiske som har skjedd de senere år er at vi har fått en økende interesse for filmen på norske scener. «Fanny og Alexander», «Høstsonaten», «Festen» og «Breaking the waves» er eksempler på berømte svenske og danske filmer som har fått jublende mottagelse og et fornyet liv på teatret.
Men hva med filmen? Er den like opptatt av teatret, som teatret av filmen? Neppe, i alle fall hvis vi ser på det siste tiårets norske filmrepertoar. Her er det kun to klassikere, Unni Straumes «Drømspel» (Strindberg) og Erik Skjoldbjærg/Nikolaj Frobenius «En folkefiende» (Ibsen) som glitrer med sitt nærvær. Like sjeldent er norske filmer basert på original norsk samtidsdramatikk. Etter det jeg har funnet ut er det kun to radioteaterforestillinger som har funnet veien til lerretet – «Den brysomme mannen» av Per Schreiner og «Radiopiratene» av Gunnar Germundson. (Scenedramatisering av kjente bøker, derimot, finnes det mengder av, som «Elling», «Tatt av kvinnen» osv.)
Men når skal vi oppleve at toneangivende dramatikere som Fosse, Løveid, Lygre eller Halle får sine originale skuespill overført til film? Og kommer vi til å oppleve at en ny norsk film blir overført til scenen? «Upperdog» og «Kunsten å tenke negativt» er vel like interessant scenemat som «Festen»?

Det hevdes, og kanskje med rette, at en av grunnene til at norsk film ikke har vært nevneverdig interessert i teatret, er at stykkene ikke egner seg for kinopublikummet. Men det kan også være så enkelt at filmfolk er dårlige teatergjengere og derfor ikke kjenner stoffet. Og det samme kan muligens være forklaring på hvorfor norske teaterinstruktører og –sjefer har vært mer opptatte av å overføre danske og svenske filmer, enn å kikke på utbudet av norsk kvalitetsfilm. Men det kan jo også ha å gjøre med den gamle husmannsånden, at alt utenfor våre grenser føles mer verdifullt enn det hjemmesnekrede.
Det er selvfølgelig ikke et mål i seg selv at teateret skal bruke film som råmateriale, eller vise versa. Mange mener at denne typen overføringer er uttrykk for kunstnerisk tørke, på samme måte som de alltid tilstedeværende dramatiseringene av romaner blir kritisert for å være det samme. Dette gjelder både innenfor film og teater.

Personlig mener jeg det ikke er noen vesensforskjell mellom filmen og teatret, i alle fall ikke i den teater- og filmtradisjonen hvor det grunnleggende er å fortelle historier ved hjelp av handling/dialog og bilder for et betalende publikum. Den store forskjellen er selvfølgelig at teatret er et møte her og nå mellom publikum og levende skuespillere på scenen, med den følge at hver forestilling blir variasjoner over det innstuderte. Filmen, derimot, har freezeframed uttrykket sitt en gang for alle.
Det er likevel i selve overenskomsten med publikum den tydeligste likheten finnes. Både filmen og teatret er helt avhengige av det som fint kalles «willing suspension of disbelief», med andre ord en frivillig undertrykking av det opplagte faktum at det man ser, enten på scenen, tv-skjermen eller lerretet, er dikt og tilrettelagt fanteri som kun kan minne om virkeligheten, men er 100% kunstig. Det er denne felles (og tillærte) «overenskomsten» som i det hele tatt gjør det mulig for oss å oppleve dramatikk. Vi er jo alle klar over at det ikke finnes monstre i skogen, eller at russiske 1800-talls mennesker ikke er i levende live i dag. Men likevel aksepterer vi dette som en nødvendig del av «pakka» for i det hele tatt å få en opplevelse når vi setter oss tilrette for å se «Fritt vilt» eller «Tre søstre». Uten dette frivillige «selvbedraget» ville vi enten løpt livredde ut av salen, måpe vantro eller ergre oss over at det som vises ikke er virkelig.

Men hvis alt er så likt som jeg hevder; hvorfor tviholder man da på forskjellene? Og hvorfor er det tilsynelatende såpass laber interesse (min påstand) for teater i filmmiljøet, og for den norske filmen i teatermiljøet (også min påstand)?Jeg mistenker at det hele dreier seg om en valgt kulturforskjell, på samme måte som bildene kunstnere, arkitekter, komponister o.a. har valgt enten å tilhøre den ene eller andre kunstretning innenfor sitt fag - «and never the twain shall meet» som Kipling skrev. Når jeg skriver «valgt», mener jeg at hva vi foretrekker kan være resultat av en lang rekke valg, f.eks. at vi generelt velger å spille fotball i stedet for å lese, eller at foreldrene tok oss med på teater i stedet for kino i oppveksten (valgt for oss). Jeg lener meg også til samtaler jeg har hatt under opptakene på Filmskolen, hvor jeg har forhørt meg med søkere om de ser teater. (At de ser film tar jeg som en selvfølge). Forbausende mange innrømmer at teater er et hvitt felt på kartet, men at filminteressen er noe de har med seg hjemmefra.
Likedan har jeg ved flere anledninger diskutert med dramaturger og instruktører i teatret om de mener det finnes grunnleggende forskjeller mellom det å skrive for film kontra teater. Her syns jeg å merke en samstemt enighet om at det gjør det; teatret krever noe helt annet av dramatikeren enn filmen, blir det hevdet. Vektlegging av dialogen/ monologen kontra bildene er et argument, bruken av lys, eller fraværet av nærbilder, kryssklipp osv. er andre. I filmmiljøet er «teatralt» sannsynligvis det verste skjellsordet som finnes, fordi det minner om fordums filmer med stiv, «unaturlig» dialog, «una- turlig» lyssetting, og kanskje til og med «unaturlig» (les; oppstyltet/konstruert) handling. I teatret er dette derimot et hedersord som henspeiler på noe som egner seg på scenen. Eller som den svenske instruktøren Suzanne Osten sa det: «Teatern er trovärdig först när den är som mest teatral».
På samme måte virker det som om teatret prøver å distansere seg fra filmens kommersielle virkelighet ved å understreke at det man bedriver inne på scenen er kunst.

Til tross for denne insisteringen på ulikheter, er det i ferd med å skje en interessant tilnærming mellom film og teater. Bruk av film i teaterforestillinger er nå svært vanlig, og film- miljøet er ikke lenger så hysterisk negative til bruk av teatrale virkemidler, som stilisering, ekspressiv lyssetting o.a. Videre er rekruttering av filmregis- sører med teaterbakgrunn ikke lenger så vanskelig (noen av våre beste regissører kommer nå fra teatert), og under fjorårets Dramatikkfestival fikk et knippe kvinnelige filmregissører oppgaven med å instruere festivalens s. k. stuntprogram.
Nå i april skal manuselevene på Filmskolen få anledning til å stifte bekjentskap med teateret gjennom et samarbeid mellom Dramatikkens hus og Filmskolen. Målet med disse tiltakene er å få filmfolk interessert i teatret, så de også velger scenen som arena for sine historier. Men like viktig er det å få teatermiljøet til å bli oppmerksomme på at det finnes spennende filmarbeidere som de burde kapre før filmprodusentene gjør det - på samme måte som mange av oss ønsker å gi ungene våre skikkelige film- og teateropplevelser før fotballen tar dem.