Hvis man skal holde seg oppdatert på litteraturfeltet i Norge, hva leser man? Vinduet eller Vagant eller kanskje Ratatosk og Nordahl & eftf.? Hvis man skal følge med i norsk teaterdebatt leser man Norsk Shakespeare og tea- tertidsskrift. Sånn er det. Og Gud skje lov for at vi har dette tidsskriftet som kan tilby kritikk, analyse og oppdatering på en grundig og, faglig sett, utfordrende måte.

Men så var det tittelen; Norsk Shakespeare - og teatertidsskrift. Hva sier den om norsk teater? En hel del, tenker vi. For hvordan hadde det vært hvis vi glemte Shakespeare, eller Ibsen for den saks skyld? Eller Tsjekhov, eller Strindberg eller Prøysen eller Egner eller Astrid Lindgren eller Mark Ravenhill, eller Sarah Kane, eller Dostojevskij, eller Ionesco eller Pinter eller Maxim Gorkij? Bare for et øyeblikk? Strålende, tror vi. Norsk teater hadde vært mye rikere. For hva hadde vi da hatt? Teater. Bra teater? Kanskje. Relevant teater? Muligvis. Vi hadde i alle fall sluppet en situasjon som ser slik ut: På hovedscenen på Nationaltheatret spilte de i 2009 «En midtsommernattsdrøm» i en erotisk og leken versjon. Drar du til Tyskland kan du enda se Thomas Ostermeiers lekende og erotiske versjon av Shakespeares drøm på Schaubühne i Berlin, og vi husker fortsatt Alexander Mørk Eidems lekende og erotiske «Midtsommernattsdrøm» på Dramaten i Stockholm. En klassiker er og forblir en klassiker nemlig, men så var det samtidsdramatikken. Vi tror at både Arne Lygre og Jon Fosse har mye for seg. Selvsagt har de formulert tanker det er verdt å lytte til. Johan Harstad også. Men, hva om disse personene i praksis ikke arbeider med teater, men med litteratur? Hva om alle tekstene faktisk ikke hører hjemme i et teaterrom, men i en bokhylle? At forfatterne slett ikke ser det som dødsviktig at vi lytter, men at vi leser. Hva om Jon Fosse egentlig aldri har brydd seg om teatret? Ikke på ordentlig. Ja, hva da? Det nærliggende svaret er at vi bryr oss ikke vi heller. Om litteraturen. Den kan få stå der den står, og den må gjerne kalle seg dramatikk, men vi orker ikke lenger å insistere på at den har noe på en scene å gjøre. Vi orker ikke. Men kritikerne gjør. Hør bare på dette utdraget av en kritikk som vi på ingen måte har valgt fordi kritikeren, Ida Lou Larsen, har for vane kun å bry seg med det tekstfokuserte teateret, tvert om, men fordi kritikken gir et godt bilde av en støyende tendens i norsk anmelderi.

 ... med «Så blir det stilt» gir Arne Lygre inntrykk av å forfølge et nytt og spennende spor. I de tre-fire stykkene jeg har sett av ham tidligere, har han, iallfall til en viss grad, fulgt det klassiske mønsteret med en forholdsvis sammenhengende handlingsutvikling, og om ikke han nettopp har skildret «karakterer» i tradisjonell forstand, har det likevel vært en rekke ulike, gjenkjennelige «personer» i stykkene hans. Ikke slik i «Så blir det stilt». Her forsøker ikke engang Arne Lygre å bygge opp noen enhetlig ytre handling, det eneste som binder de ti «teaternovellene» sammen er den stadig gjentatte åpningssetningen «Ein mann eit stykke unna to andre menn», som en gang blir til «ei kvinne eit stykke unna to andre kvinner». «Så blir det stilt» består av noen ganger knappe, andre ganger mer fyldige skildringer av ulike situasjoner som alle bærer i seg kimen til en konflikt: En mistenkt som forhøres, brødre som skal strø farens aske ut over havet, tre kvinner i en park, guttunger som leker krig, homofile kjærester som går fra hverandre. Sentralt står den lengste og dunkleste historien, om et statsoverhode og hans to ministre som aldri blir tilfreds, men stadig vil noe mer og noe nytt, og som ender med å bli utsatt for et terrorist-angrep. Her overskrides det private perspektivet fra de øvrige «novellene», men denne historiens foruroligende aspekt har de alle til felles, og det kulminerer i den apokalyptiske siste episoden. I alle sine teatertekster har Arne Lygre latt et distansert tredjeperson-perspektiv alternere med rollenes egne replikker. Det gjør han også her, og for første gang opplever jeg at dette grepet virkelig fungerer slik det skal, og føyer seg naturlig inn i stykket, som ved siden av å være teaternoveller, også er en form for dramaøvelser eller scenelek. Det kan ikke ha vært enkelt å sette opp en tekst som er mer litterær og intellektuell enn den er dramatisk. Torkil Sandsund har lykkes over all forventning. Selv om enkelte detaljer gjorde sterkere inntrykk i den skrevne enn i den fremførte teksten, klarer hans stramme og oppmerksomme regi å gjøre «Så blir det stilt» til en intens og tankevekkende teateroppsetning...

Dette var altså et utdrag av en teaterkritikk, men hva slags teater var dette? Rett skal være rett; vi får også vite litt om scenografi og sminke, men det er uten tvil Arne Lygre og hans tekst vi får vite mest om, og var det han som hadde laget forestillingen? Nei, det var jo ikke det. Hvem var regissøren? «Det kunne ikke ha vært lett å sette det opp» står det i anmeldelsen. «Men han (regissøren) lykkes i å lage levende teater av en litterær tekst, selv om enkelte detaljer gjorde sterkere inntrykk i den skrevne enn i den fremførte teksten». Nettopp! Det opplagte spørsmålet er selvfølgelig; ville både Arne Lygre og teaterkritikeren hatt mer igjen for at denne litterære og intellektuelle teksten fikk stå i fred? Og regissøren, Torkil Sandsund og hans ensemble, ville ikke de fått mer ut av å finne på noe sjøl, heller enn å bruke alle sine krefter på å «yte en litterær tekst rettferdighet» som anmelderen uttrykker det i sin avslutning. Er dèt noe som folk velger fordi de har lyst, eller har denne evige jakten på skikkelighet i litteraturens tjeneste helt andre årsaker?

I 1990 etablerte Stein Winge Ibsenfestivalen  på Nationaltheatret i Oslo. Winge skrev: At Henrik Ibsen er etablert som klassiker må aldri få lov å bety at hans diktning fullt ut er forstått og utforsket en gang for alle. Det er et evig oppkomme i denne diktningen. En ukjent sum av muligheter som gir utbytte i forhold til vår egen innsats.

Ibsens evige relevans blir stadig proklamert. Vi vet ikke om Filharmonien stadig ser det som en stor utfordring å utforske Stravinskys ukjente sum av muligheter, men det gjør den sikkert. Og det er vel okey, at man fortsatt kan lytte til Stravinsky og Mahler og Brahms i en konsertsal, for det finnes tross alt en samtidsmusikkfestival som heter ULTIMA. Men, hvordan hadde det vært hvis alle våre samtidskomponister ikke egentlig ønsket å bli lyttet til? Om de skrev for partituret? Eller om alle våre samtidige filmskapere egentlig drømte om at vi skulle stå i bokhandelen og bla i deres filmmanuskripter? Hvordan hadde det sett ut om Lars von Trier, Lukas Moodysson og Margreth Olin ikke satt bildet høyt, eller anså bevegelsen som en forutsetning for sitt kunstneriske uttrykk? Antakelig like dårlig som det har gått teateret. For i Norge i dag har vi verken fulle bokhyller i avdelingen for ny norsk dramatikk, eller utsolgte forestillinger på våre viktigste scener.

Og hva vil vi så gjøre med dèt? Vi vil velge. Vi vil bestemme oss for om vi bedriver litteratur eller teater. Og hvis det er det siste som gjelder, da skal vi tørre å ta noen skritt vekk fra arkivet. For å finne noen nye fortellinger, eller utsagn eller situasjoner. Og apropos Lukas Moodysson, hvordan hadde svensk film sett ut hvis f.eks Roy Andersson hadde vært fornøyd med å lage remakes av gamle Bergmanfilmer? For kanskje en dag å bli representert på den store Bergmanfestivalen der man kan oppleve ikke mindre enn seks forskjellige filmatiske versjoner av «Scener fra et ekteskap» den første en splatterversjon som varer i ikke mindre enn åtte rystende timer og den siste produsert av et pakistansk filmselskap, faktisk!

Vi vet ikke hvordan det ville gått, men sannheten er at Bergmanremakes slett ikke behøves verken i svensk eller norsk film, for både «Fanny og Alexander» og «Høstsonaten» spilles på norske og svenske scener. Så hva vil vi gjøre? Forsøke å glemme? Ja, det vil vi. Vi vil prøve å fortrenge at det er noen som kaller seg Lysander og Demetrius, også vil vi spørre folk om hva dé tenker på. Eller drømmer om eller synes er morsomt. Og svarene vi får skal ikke puttes inn i en bok med et litt autentisk omslag og dokumentar i tittelen. Tekstene vi får skal ikke engang kalles dramatikk. De skal sies og gjøres. På en scene. Eller i et rom. Og ferdig med det. Da tror vi at teatret kan bli et teater som har noe med våre liv å gjøre. Som kan gi oss en sjanse til å bli litt klokere og komme litt nærmere det som er nå. Både det som er sant og det som er helt usannsynlig, men likevel innpå oss. For dèt er teatrets store fordel; det er helt innpå oss nå, og ikke i London for fire hundre år siden eller i Berlin i fjor. Når dette er sagt, skal teatret da være så flyktig i sitt format at det ikke lar seg bevare for ettertiden? Nei. Absolutt ikke. For selv om vi bestemmer at det virkelige verket eksisterer som forestilling og ikke som tekst, og at selve arbeidet derfor er temporært, er det helt nødvendig, for å forstå hva man holder på med, å samle på materialet som dokumenterer hva man har arbeidet med, hvem som engasjerte seg og i hvor mange timer. I form av bilder og lyd og objekter, og tekst. Som tilsammen blir noe annet enn det vi er vant til å kalle dramatikk. Som forhåpentligvis ikke så lett får plass mellom to permer, og som derfor heller ikke kan gjøre krav på en tittel. For igjen; det egentlige verket er aldri noe annet enn det som utspilles her. Som byr på et faktisk møte mellom folk, og historier som både er til å tro og tvile på, men alltid sanne i den forstand at de utspilles nå. Alt annet er fiksjon, og ikke teater.