Kjære Jon – først og fremst takk for sist! Det var hyggelig å ses igjen, og en interessant økt – jeg syns virkelig Kai og Jon har tenkt klokt og jobbet godt.

Ideen med en dialog oss imellom er jo også litt eggende, så la oss like godt legge utpå med en gang:
Hvis du skulle nevne tre ting som var avgjørende for at du kom til å vie deg til dramatikken – hva ville det være? Sagt på en annen måte: hvis du skulle rådgi en aaspirerende dikterkollega – hva ville du si han/hun burde søke og/eller se etter?

Jeg har, som du sikkert nå tenker, selvsagt et svar på dette spørsmålet. Det er derfor desto morsommere å høre ditt.

Beste hilsen,
Tom

 

Kjære Tom,
ja det var kjekt å treffast att, og å få preika saman litt etter gammalt.

Eg skal prøva å skriva noko om det du spør om. For det fyrste så ser eg framleis ikkje på meg sjølv som dramatikar, jo som det òg, eg ser på meg sjølv som forfattar og dramatikar, og poet, kanskje alle mest det, anten eg skriv prosa eller dramatikk eller kva det måtte vera, kanskje kan eg seia at det er dikting eg held på med. Og det som fascinerte meg med dramatikk før eg sjølv byrja å skriva dramatikk, var nettopp diktinga i den, korleis den kunne vera stor og sterk dikting, ja sjølvsagt dei greske tragikarane, Beckett, Lorca, ja alle dei kjende namna kan sjølvsagt nemnast.

Altså, til spørsmålet ditt, det viktigaste for meg ved dramatikken er at den kan vera god dikting. Og eg trur det synte seg at eg hadde eit talent for å dikta på den måten, difor, mellom anna sjølvsagt, har det gått som det har gått.

Og til ein ung diktar seier eg: ver sta, hald på ditt, ikkje gje deg, høyr på den tause røyst i deg som vil at du skal dikta, lat den røysta få dikta i deg. Og får du det ikkje til, så er det nok ofte klokt å gje seg i tide.

Alt godt, frå,
Jon

 

Kjære Jon – ja, jeg burde vel tenkt meg at du kom til å svare slik, så her fikk jeg ingen hjelp!

Men det gir meg en kjærkommen anledning til straks å si deg imot: Du kan ikke unngå betegnelsen dramatiker! For min del har jeg egentlig bare ett kriterium på talent for teater hos en dikter, og det er det jeg vil kalle «dramatisk temperament». Jeg skal villig innrømme at jeg ikke var sikker på om det var noe du hadde – jeg syntes jo ved våre første møter du virket så sterkt konsentrert om din egen visjon og din egen stemme, at jeg tenkte du er først og fremst lyriker, eller poet da, om du vil. Men da vi på ny krysset bane, en god del år senere, oppdaget jeg fort at du ikke på noen måte hadde behov for å være det enerådende subjekt i teksten – tvertimot: du trivdes uhyre godt med å uttrykke deg gjennom flere stemmer, og ganske fort fikk disse stemmene også sin fulle uavhengighet.

Jeg tror om du er ærlig, vil du innrømme at det også overrasket deg selv litt – at dramatikken ga deg åpninger mellom dine skikkelsers tekster der du selv kunne søke tilhold, ja, der du virkelig trivdes. Denne dragningen mot alt det uuttalte, og ikke minst: uavklarte, som en dramatisk tekst vil ha, og som er et resultat av skikkelsenes eget liv, den kan godt kalles talent, men jeg kaller den tempera- ment. Talentet tror jeg heller jeg vil reservere for det du sikter til når du snakker om diktning, og som også er en forutsetning for å kunne skrive for teatret: at man kan fremkalle en beretning fra sin egen forestillingsverden og gi den form.

Jeg syns ellers ikke der vanskelig å være enig med deg når du snakker om poesien. Den mest fengende teaterdiktningen er den som også skjøtter om språket, slik du gjør. Dette er bare med på å forstørre øyeblikkene, og ikke minst: skape enda større resonans i mel- lomrommene skikkelsene imellom. Den største i så måte er og blir Shakespeare. Men hvor plasserer du Norén i den sammenhengen? Du nevner ham ikke nå, men jeg vet du har uttrykt din beundring for ham tidligere, og det har jeg aldri skjønt: jeg syns han er så langt fra deg som det går an å komme, med sine pratsomme tekster og sin overdramatiserte psykologisering ...

Nåvel. Selvsagt er dine råd til den unge dikter sunne og forståelige. Men du ville vel sagt det samme til aspirerende dikter uavhengig av sjanger? Hva slags råd trenger en teaterdikter med på ferden? Hvorfor gikk det så lenge før du selv tok skrittet inn i Thalias tempel, og hva skjedde da som fikk deg til å bli?

Som sagt: dette er nærmest retoriske spørsmål fra min side, men gjør du et nytt forsøk på å svare? Hvis ikke gjør jeg det selv i neste mail.

Beste hilsen,
Tom

Gode deg, Tom,

ein gong for lenge sidan minnest eg at eg var usamd med alt du sa! Og no er eg samd med deg i alt du skriv! Dette ser ut vil å bli ei noko tarveleg epostutveksling. Men eg får no prøva meg:
Eg har aldri hatt trong for å vera subjekt i eigen tekst, tvert imot, for meg har diktinga alltid vore ein stad der ein kunne koma seg bort frå seg sjølv, og til noko anna. Den har likna meir på rusen enn på sakleg skriving.
Lyrikk, forstått som den eigne røystas tale, har aldri tiltalt meg. Og det er er ikkje det eg meiner med poesi, tvert imot, sjølvsagt. No skal heller ikkje eg prøva å seia kva poesi er – bortsett frå at den har med ei grunnleggjande skaping av mei- ningsverk å gjera, ikkje med meininga, men med skapinga av meininga, ikkje med verda, men med skapinga av verda. Og det
er der også visjonen og røysta er. Det er ikkje mi røyst, og min visjon, det er røysta til det dikta, det er visjonen til det dikta. Eg finn ikkje noko betre ord enn å kalla det for ei taus røysts tale. Og det er denne røysta som talar i god dikting, anten det
er eit dikt eller eit stykke. Eg ser eigentleg ikkje den store skilnaden.

Og sjølvsagt talar, for å seia det slik, denne røysta gjennom andre røyster, karakterar, forteljarar, metaforar, rytmar. Og altså, det har aldri vore mi røyst! Eg er fullstendig uinteressert i meg sjølv og i mi røyst. Eg vil, med diktinga, slett ikkje uttrykkja meg sjølv eller noko, eg vil koma bort frå meg sjølv, eg vil få kjenna at det finst noko som er større enn eg, noko som er større enn livet, noko som lyfter, ja også meg.
Det er vanskeleg å seia noko om det eg no prøver å seia noko om, så det blir abstrakt snakk, fort. Det er heldigvis mykje enklare i livet, der det, for meg, er innlysande om poesien, om diktinga, finst til i ein tekst eller ikkje. Ein merkar det med ein gong. Det er ikkje vanskeleg å vurdera litteratur. Eller å seia kva som er bra eller dårleg. Det er svært enkelt.

Og du har rett i at dramatikken for meg kanskje vart den plass der eg lettast kom bort frå meg sjølv. I alle høve var det for meg ei stor overrasking for fyrste gong for alvor å setja seg ned for å prøva å skriva dramatikk. Det var då eg skreiv Nokon kjem til å koma (ja eg skriv no ein meir konservativ nynorsk enn eg gjorde den gongen – så eg endrar «komme» til «koma»).
Eg har sagt det før, og eg seier det om att, det var nok den største overraskinga i mitt forfattarliv. Eg ville ikkje skriva dramatikk, hadde ikkje noko ynske om det, og så skriv eg det stykket og ja, det eg prøvde å få til både i prosa og i dikt, gav seg på ein måte av seg sjølv.
Eg fann, kan eg kanskje seia, meg sjølv att i den måten å skriva på, den tause røysta som talar, ikkje minst i avbrota og i pausane, men òg i replikkane, at ein sjølv ikkje fører ordet (som det i alle fall kan sjå ut som ein gjer i eit dikt eller i ei forteljing), ja i det heile teke!
Og sjølvsagt er det det ikkje sagde, det uutalte, som er det viktigaste i det sagde. Det er ei grunnleggjande poetisk innsikt. Og den gjeld òg for dramatikken. Lorca seier, og eg siterer han gjerne nok ein gong, at «a play is a poem standing up». Det seier kanskje ikkje så mykje for den som ikkje sjølv kjenner seg som poet, men for meg seier det eigentleg kva eit stykke er.

Og det poetiske har ikkje med det utsmykka å gjera, heller ikkje hjå Shakespeare, sjølv om det av og til kan sjå slik ut! Det utsmykka er oftast det motsette av det poetiske, det poetiske har med det substansielle språk og eksistens å gjera, ikkje med det aksidensielle (for eit snakk!). Og ja, det er mykje snakk hjå Norén, i alle fall har det vore det tidlegare, men bak der er det noko anna, noko grunnleggjande poetisk: stykka hans er nesten som møte mellom noko tomt, noko nesten autistisk, kanskje, og noko som snakkar heile tida.
Og der imellom oppstår det noko stumt, ja igjen då, ei slags stum røyst, som gjev avstand til alt snakket, som lyfter det. Og som gjer at replikkane, sjølv dei mest kvardagslege, får noko presist ved seg, jau det er han og ho som seier det og det, men óg noko anna. I seg sjølv kunne kven som helst ha skrive noko liknande, men når Norén får det til, så lyfter det seg.
Eg tenkjer meir og meir at evna til å skriva god teatertekst har med presisjon å gjera. Ein presisjon som nesten er ubegripeleg å forstå seg på. Og både Norén og eg er fandens presise forfattarar.
Eg kan vera samd med deg i at dette er Norén på sitt beste. Men alle fortener å bli vurderte ut frå sitt beste.

No har eg skrive så mykje at det kjennest rettast ut å la deg koma litt til orde att, så eg siterer deg:

Nåvel. Selvsagt er dine råd til den unge dikter sunne og forståelige. Men du ville vel sagt det samme til aspirerende dikter uavhengig av sjanger?

Ja.
Alt godt,
Jon

 

Kjære Jon -
Dette var engasjerende lesning! Det setter mange tanker i sving, og jeg har lyst til å uteske deg mer om både Shakespeare, subjektet i teksten og konservativ nynorsk (husker du vår uenighet om dialekttone versus opphøyd scenespråk forresten, me- ner du fortsatt at musikken i målet ditt ikke skal gis noen betydning i norske oppførelser?), men jeg skal nå gjøre som lovet og svare på mine egne spørsmål (mens jeg noterer meg hva du sier om Norén, og innrømmer at jeg nok kanskje har vektlagt denne kvaliteten hos ham for lite).

Ja, nei, så må jeg også fastholde et øyeblikk en ting du sier, om at det er «innlysande om poesien, om diktinga, finst til i ein tekst eller ikkje. Ein merkar det med ein gong. Det er ikkje vanskeleg å vurdera litteratur.» Mitt poeng er at det er særlig enkelt i dramatikken – du skal ikke ha lest mange replikkene før du vet om dette er en tekst for teatret eller ikke, om dette er skrevet av en dra- matiker eller ikke. Dette visste vi som fikk lese dine første tekster for teatret. Det var derfor jeg kunne tillate meg å love deg oppførelse av «Namnet» før du hadde skrevet det. Jeg visste at om du faktisk fikk skrevet det ville det også la seg oppføre. Men vet du en annen ting? «Nokon kjem til å koma» (!) kunne ikke være det første vi spilte – om det hadde vært det, tror jeg kanskje ikke du ville kommet deg inn i teatret. Den teksten er dramatikk, men den er ikke opplagt teater, den er egentlig mer ein tekst for film, for et observerende kameraøye mer enn en for et rom, og oppført på en scene kunne den bekreftet et sett med fordommer som ville skremt deg vekk fra teatret. Jeg syns ikke det er rart at den er blitt en av dine mest spilte tekster, men den har «Og aldri skal vi skiljast» og (i særdeleshet) «Namnet» som forutsetninger. Jeg vet ikke om jeg har sagt deg det så klart før, men jeg er urokkelig overbevist om dette.

Og det fører meg til mitt første og viktigste poeng, som svar på mitt opprinnelige spørsmål:

Jeg mener at det første en aspirerende dramatiker bør se etter er den rette sammenhengen. Dramatikk er oppført tekst, og det betyr at den unge dikteren må ha noen som vil og kan oppføre hans poesi – han må ha fortolkende partnere. Og så lenge poeten er aspirant, er han avhengig av å møtes med en grunnleggende sympati, eller affinitet, for å overleve ferden inn i teatret. Først når han har etablert seg, slik du ganske raskt gjorde, kan han tåle fortolkere (altså regissører og skuespillere) som han i utgangspunktet ikke har noe til felles med, ja, det kan ofte til og med være en gevinst med den typen motstand, så lenge han ikke trekkes grunnleggende i tvil, om du skjønner. Det var dette du fikk oppleve – du ble møtt av en regissør som var genuint interessert i ditt univers (Kai), og av et teater med en, ja, jeg tror jeg vil si det så sterkt: med en brennende ambisjon om å bevise både for deg og for omverdenen at det var mulig å gi det du skrev liv på en scene. Jeg tror du ble nesten sjokkert over den tilliten du møtte, og jeg husker at du på den første leseprøven på «Namnet» syntes du måtte kvittere med en rekke strykningsforslag, som du slett ikke trodde på selv, dét er jeg helt sikker på, og som ingen hadde bedt om og ingen heller ønsket.

Altså: når verket skal ferdigdiktes av andre enn poeten selv, må han være nøye med partnerskapet. Det er det du var. Det er ikke sikkert du opplevde det slik, ja, du har aldri sagt at du tenkte slik, men jeg mener det var det som gjorde at du ventet så lenge. Nå har du råd til glemme slike hensyn og leve farligere, og ta sjanser på å havne i det dårligste selskap – som i livet selv kan jo for øvrig dét ofte gi de morsomste resultater, det forutsetter bare at man vet hvem man er og har et hjem å vende tilbake til (jaja, litt slapp formulering akkurat det, men det er sent), med andre ord: at du som dramatiker er bærer av din egen målestokk og vet du vil bli oppført annetsteds neste gang, slik at en mislykket oppsetning ikke spiller noen rolle. I så måte syns jeg din vilje til å skrive på bestilling for de underligste opp- dragsgivere er befriende, ja, nettopp dét.

Innbakt i dette ligger mitt andre poeng: den unge poeten må ikke la seg forføre heller! Det skjer nemlig like gjerne – så sårbar som han kjenner seg, der han kommer og byr sin første tekst forsiktig frem, kan aspiranten komme til å føle takknemlighet for alt han blir budt av disse teaterfolkene. Bare det at de i det hele tatt vil slippe ham inn er en så ufattelig lettelse at de gjerne må herje fritt med både ham og teksten hans. Dette fører til en slående form for masochisme, som jeg syns jeg har sett ofte nok. Enden på visen er at alle mister seg selv: poeten står ribbet tilbake, mens teatret igjen må ty til klassikerne.

I så måte er ditt råd til den unge dikter det gyldige: «ver sta, hald på ditt, ikkje gje deg, høyr på den tause røyst i deg ...» Men hva tror du teaterfolkene du kjenner vil si til et slikt råd, egentlig?
Nå er klokka blitt nesten tre på natta, jeg har en opera å drive i morgen tidlig, mens jeg er på jobb syns jeg du skal begå noen linjer om dette, og i forlengelsen av det – om ditt mislykkede liv som konsulent, slik du så fyndig beskrev det på vårt møte i forrige uke.

Beste hilsen,
Tom

 

Kjære Tom,

eg ser at desse epostane dine blir skrivne om natta, du er ingen ungdom, du må tenkja på hjarta ditt!

Eg minnest ikkje heilt kva eg sa om nynorsk eller dialekt den gong, men kjenner eg meg sjølv rett, så ville eg då som no ha eit normalisert scenespråk, alt anna er stilisert på teatret, men så skal språket sprika i alle mogelege leier og vera folklo- ristikk heller enn kunst. Det kan fungera sjølvsagt i mange stykke, men ikkje i mine. Noko anna er at ein sjølvsagt ikkje treng å stilisera, i mitt fall, mot nynorsk med austnorsk tunge, ordlyden kan like gjerne vera nordnorsk eller vestnorsk til dømes. Og om ein høyrer kvar ein skodespelar kjem i frå, så gjer det ingenting, det er berre bra, feil blir det berre når ein prøver å gjera eit gjævt poeng ut av at eg har min dialekt, du har din og hei å hå! Eg er elles svært glad i den såkalla asfaltnynorsken på Det Norske Teatret, altså nynorsk med austnorsk tunge. Den passer stykka mine perfekt, kunstig og talemålsnær i eitt og det same.

Og kva som skjedde og ikkje skjedde med Nokon kjem til å koma på DNS den gong, har eg aldri heilt skjønt. Eg høyrde i alle fall ikkje noko, slik eg minnest det, og sende de facto stykket til Det Norske som kjøpte det kjapt og greitt. Du kan ha rett i det du tenkjer, at teksten ikkje er teaterdramatikk, Tom, men det er kanskje nettopp det som strittar imot teatret som fascinerer mange teaterfolk med det stykket, etter det dei seier til meg, i alle fall. Og den kan bli lysande teater, det er i alle fall sikkert prova. Det verkar kanskje litt som om du treng å rettferdiggjera noko, og det er menneskeleg, men ikkje naudsynt. Eg fekk aldri nokon refusjon frå DNS, i alle fall. Og så kan eg fortelja deg at ein engelsk instruktør, film og teater, William Oldroyd ved Young Vic, tok kontakt med meg for ikkje så lenge sidan, han ynskjer, ja nettopp, å laga film av Nokon.

Eg er samd med alt du skriv om den unge poeten, særleg den som skal skriva for teater, han eller ho treng verkeleg all mogeleg stønad. For det er sjølvsagt slik at viss teatret ikkje har tru på ein tekst, så kan det ikkje bli godt teater av det. Og den aspirerande poeten har ingen tru på, eigentleg, kva er det han der innbiller seg, liksom. Einkvan må stilla opp for teksten, heilt og fullt.
Og ein ting til: same kor vondt det gjer, kor dårleg det blir, så er det viktig for den unge poeten å få stykket sitt produsert. Mange trekkjer seg etter den opplevinga. Og då er du ikkje dramatikar. Ein må kunna tola, og finna seg i, ganske utruleg mykje skal ein klara seg som dramatikar. Også slik er det viktig å bli produsert, dei andre grunnane er vel innlysande.

Eg trur ikkje det er plass til meir tekst i magasinet, så mitt liv som mislukka konsulent får eg fortelja meir om ein annan gong, over eit glas, kanskje.

Og, Tom, eg elskar å sova. Eg trur å sova er noko av det eg liker best i livet. Så bra at du slepp å sitja oppe og skriva epost til meg også komande natt!

Alt godt, frå,
Jon

 

PS

Jeg er enig med deg - og jeg tror vårt felles syn kanskje kan oppsummeres slik: en konsulent er et nødvendig onde, og vil bare være til nytte om han/hun tåler/orker å definere seg slik, altså både som nødvendig og i veien, i ett og samme nu!

Tom

 

Konsulenten: kan vera til hjelp for somme, sjølvsagt, og er ikkje naudsynt for dei verkeleg dugande. Men kan vera det også for dei, for alle har sine blindsoner. Eg har meir tru på djupare samarbeid, som du Kai og eg har hatt, eller som eg no prøver å følgja opp dramaskrivinga til ei gammal veninne (litt som meister-elev-forholdet i musikken).

Jon